Å få rykte på seg som tyv og bedrager er ikke lett å bære om man er skyldig eller ikke. På mine eldre dager støtte jeg på en mann jeg
ikke ville ha noe med å gjøre. Det skjedde etter at vi flyttet til Kornsjø for der sammen med lokale idealister stifte en kunstforening. Bakgrunnen var at Kornsjø stasjon var fraflyttet og skulle selges. Kornsjø kunstforening
var en av flere interessenter. En annen var den mannen jeg etter hvert forsto var en reinspikka kjeltring.
Vi som drev kunstforeningen ville at det flotte stasjonsbygget
skulle bli et kultursenter fylt med farger og former, musikk og poesi. Kjeltringen ville ha det til asylmottak. Tidligere hadde han kjøpt et stort bygg med 20 doble soverom som NSB brukte som hvilested for togpersonale som gikk av skiftet på
grensen. På en eller annen merkelig måte klarte luringen å vri seg unna betalingen for huset ved stadig å krangle om et eller annet, noe ingen har klart å forstå virkelig går an. I dette bygget startet
han et asylmottak som ble drevet en kort stund til det ble stengt på grunn av vanskjøtsel. Mannen hadde bare stappet pengene rett i lommen og blåst i sine forpliktelser mot de stakkars flyktningene. Dette er nå 20 år siden og
huset har stått tomt siden, selv om det kunne blitt Kornsjøs vandrehjem og derved fylle et viktig behov for turismen i området. Men ingen ville ha med mannen å gjøre, bortsett fra noen rare tullinger som ikke skjønte
så mye av hva som foregikk.
Så klarer altså denne samme mannen å presse til seg stasjonsbygningen på falske premisser og rent bedrag, noe jeg skjønte
ganske tidlig. Ettersom jeg gjerne ville at dette "slottet i skogen" skulle få en bedre skjebne ble det en drakamp for å få NSB til å omstøte salget. Men det gikk ikke. De hadde nå lært denne mannen å kjenne
og slengte rett og slett bygningen etter ham for å slippe å ha mer med ham å gjøre. Han bestemte selv prisen på en krone ved å belære NSB at bygningen hadde en "negativ verdi" da den måtte påkostes mer
enn den var verd. Hele historien omkring denne overtakelsen er for lang å dra frem her, men er virkelig verd et studium. Man lærer bl.a. at dersom man bare er frekk og bedragersk nok, er det veldig mye som går an.
Dette er nå femten år siden og den sagnomsuste "stasjonsmesteren" har ennå ikke klart å få til noe som helst i slottet sitt. Derimot har han i alle disse årene, også etter
at min kone og jeg flyttet fra Kornsjø, næret et intenst hat til meg fordi jeg har avslørt denne mannen som en farlig løgnhals og bedrager. Det har medført en rekke politi- og rettsaker der jeg for det meste har
tapt fordi slike folk som han er ekstremt dyktige til å gjøre svart til hvitt og omvendt. Men jeg er stolt av å ha kjempet med rene våpen i motsetning til min rival som med ondskapsfulle og falske rykter, renkespill og intriger,
manipulasjoner og i noen tilfelle også hypnose, har klart å få altfor mange til å tro at det var jeg som var skyldig og farlig. Som for eksempel når han hadde anmeldt meg til politiet, da gikk ryktene på Kornsjø
at jeg var "ettersøkt" av politiet. Når jeg en gang i et morsomt øyeblikk kom til å skrive et brev til hans kone om at hun måtte få mannen sin til en lege, fikk han politiet til å mene at dette var grusomme trakasserier
og innkasserte nok en seier som skapte nye rykter. Han rotet litt i min fortid og fant ut at jeg hadde en konkurs bak meg, hvilket ble til et rykte om tyveri og økonomisk kriminalitet.
Med et slikt rykte, var det vel kanskje ikke så merkelig at folk på Kornsjø etter hvert holdt litt avstand til meg og som til slutt gjorde at vi flyttet fra bygda. Men da hadde vi drevet foreningen og et kunstgalleri med
mange flotte utstillinger i nesten sju år. Lokalavisene på begge sider av grensen skrev ofte om våre flotte utstillinger, noe som ergret mannen i en slik grad at han kom i klammeri med avisen fordi de skrev så positivt om oss. Mannen
oste av en tankegang som fortjente en lite smigrende diagnose som førte ham opp i mange andre problemer. Som han kunne unngått dersom hans kone hadde lyttet til mitt råd og fulgt mannen sin til legekontoret.
Han drev nemlig også en barnehage i Halden som etter mange år med endeløs krangel med kommunen førte til stenging og oppløsning av stiftelsen han sammen med sin kone hadde etablert for
dette formål. En lang rad bestemmelser i stiftelsesloven var ignorert og selskapets kasse var hans egne lommer. Han ble tatt for underslag og ekstremt rot i regnskapet, altså en tyv og en løgner og en kjeltring av rang. Pussig nok nettopp
det samme som han hadde beskyldt meg for, økonomisk kriminalitet.
Dermed fikk i alle fall jeg se at skjebnen kan være lunefull og at det kan befinne seg en
Nemesis, en hevner ute i det usynlige som før eller siden balanserer alt.
Dette tapet av barnegården og stiftelsen fikk mannen så rasende at han gikk helt
fra konseptene. Plutselig brant låven ned på den gården han drev barnehagen. Om ikke noen andre, så ser i alle fall jeg at det var et verk av den rasende mannen som hadde mistet sitt livsverk, som han sa. Men låven var gammel
og falleferdig så ingen brydde seg om å lete etter pyromanen. Dessuten er mannen flink til å dekke sine spor.
Men så oppsto en ny brann. Mannens egen låve
på Kornsjø brant ned til grunnen, hvilket jeg leste om på facebook og ble interessert. Jeg tok kontakt med naboen til den brennende låven, som var den som oppdaget hva som skjedde. Han fortalte meg at han ble vekket av larmen
fra flammehavet klokka tre på natta og måtte springe ned til huset der mannen bodde. Han hamret på døra til mannen kom ut fullt påkledd og som om han ikke hadde vært i seng i det hele tatt. Men han ringte brannvesenet
som da disse kom ble fortalt hvem som hadde satt fyr på låven. Og da sa han at en Roald Danielsen hadde gjort dette.
Jeg ble derfor innkalt til politiet nok en gang
og måtte forklare at jeg kvelden før brannen hadde gjester til et lutefisklag og var ferdig medselskapet ved midnatt. I så fall måtte jeg ha kjørt i fylla i en rasende fart til Kornsjø, satt fyr på låven og
deretter kjørt tilbake og kommet meg i seng uten at noen merket det.
Heller ikke denne brannen ble etterforsket slik at også denne saken føyer seg inn i rekken
av merkverdigheter der mannen ser ut til å ha mer flaks enn han fortjener.
Men det var funn av min kones stjålne bilder i skogen like over svenskegrensen ved Kornsjø,
som gjorde at jeg forsto at denne mannen aldri ville bli frisk. Hans intense hat til meg var så sterkt at han sammen med en nå avdød kamerat begikk innbrudd i det lille galleriet på Högen som tilhørte Jan Brynildsen. Men
det var ikke før vi fant tyvegodset at vi skjønte hvem tyven var. For når noen stjeler kunstverk, er det vanligvis med et vinningsmotiv. Når kunst graves ned for å ødelegges, finnes ikke andre motiver enn et sterkt hat
rettet mot eieren av kunstverkene. Utstillingen viste bilder av flere kunstnere, men bare min kones bilder var stjålet, hvilket peker i samme retning.
Det var slik at fem
år etter tyveriet blåste en sterk vind et tre over ende som medførte at jorden ble revet opp og alt kom til syne slik at en skogsarbeider slo alarm. En skjebnens ironi for synderen som altså derved lett kunne pekes ut. Til overmål
fant vi et par mosegrodde joggesko liggende et stykke fra hverandre i krattet av greiner og busker. Ikke mange går av seg skoene i skogen uten å ta dem med seg, for det var fine og hele sko av typen Peperoni str. 42. Liten herrestørrelse
som kunne passe perfekt til en venn av hovedmannen, men som omkom i en husbrann der hans eget hus gikk opp i flammer. Kanskje også dette en skjebnens ironi, kamerat som han var med en som det brant ned bygninger for av og til?
Tapet av malerier til en verdi av bortimot 50.000 kroner er buttert. Utstillingen var ikke forsikret og derfor ekstra sviende. Men ettersom vi nå vet hvem tyven er, altså hovedmannen,
har vi fått en adresse vi kan sende regningen pluss for tort og svie og eventuelle inndrivningskostnader. Etter at jeg er ferdig med denne prosessen regner jeg med at vi ikke får så mye mer med denne mannen å gjøre. Han vil da
ha lært at hvis han kødder med meg, har han gjort det med feil mann. Enden på visa blir uansett at ryktene han har spredt om meg, faktisk gjelder ham selv. Fenomenet kalles speiling og er et tydelig psykotisk kjennetegn på at
man er psykopat.
ROALD DANIELSEN