Påske er en tid på året alle ser frem til. En gammel tradisjon som har gjennomgått mange forandringer, en får nesten si til det verre. For nå er påsken
blitt alt annet enn det opprinnelige. En jødisk høytid opprinnelig til minne om utgangen av Egypt for 3500 år siden der folket var slaver. Moses fikk beskjed av Gud om å lede Israels barn til det lovte land. Men Farao ville
selvsagt ikke slippe slavene fri og ble tuktet med ti plager hvorav den siste var blodig dramatisk. Alle førstefødte i Egypt ble slått ihjel av en usynlig engel i løpet av en eneste natt.
Men Israels førstefødte ble spart etter at de hadde fått beskjed om å stryke blod fra et lam de skulle spise, på dørstokken til huset sitt. Dette var et tegn til engelen om
å gå forbi dette hus. Derfor betyr påske "forbigang" og alle etterkommere av Israels tolv sønner reddet livet i denne gudommelige utfrielse. Farao ga opp og lot dem gå.
Det skulle vise seg at denne begivenhet var et profetisk forbilde på en ny og større hendelse og pekte frem mot den endelige utfrielse fra ondskapen og knusingen av slangens hode som ble lovet allerede i Edens hage da
dommen over djevelen ble uttalt. Men først måtte ting utvikle seg, råttenskapen måtte modne og den tid Lucifer fikk som lysbærer for den nye skapningen i universet som kaltes menneske, måtte løpe ut. Derfor heter
det at han nå er desperat fordi han vet at han har liten tid. Denne desperasjon gjenspeiles i dagens djevelske politiske verden.
Denne Lucifers tid skulle vise
seg å være flere tusen år og er lang tid sett med et menneskes øyne, men for Gud er dette bare som noen dager. Som det står at tusen år for Gud er som en dag.
1500 år etter befrielsen i Egypt, ble Jesus fra Nasaret født og gleden var stor i himmelen. Han var Messias, den utvalgte og lovede befrier som ved å ofre sitt liv skulle frelse de gode sjeler som ikke ville følge
den onde djevelen. Han lærte sine disipler å elske fremfor å hate, å gi fremfor å ta, å hjelpe i stedet for å forakte og så videre. Han viste at kjærligheten var sterkere enn ondskapen, noe som også
gjenspeiles i eventyret om sola og vinden som kjempet om hvem som kunne få frakken av mannen på veien. Alle barn forstår at sola var den sterkeste og skal lære barna at godheten er sterkere enn ondskapen.
Men Jesus gikk lenger enn å lære folk hva som var den beste måten å leve på. Han fortalte om dommedag og at Gud en dag ville rense jorden for all ondskap. Han fortalte dem om at han måtte
ofre sitt liv for denne gode sak som en betaling for arvesynden etter Adam og Eva i paradiset. Det var en synd man ikke kunne betale selv og ikke av den typen man kan be om forlatelse for. Som når man ber naboen om unnskyldning for en urett man
har gjort mot ham.
Det å be om unnskyldning er en form for betaling eller oppgjør, en pris faktisk ikke alle klarer å betale fordi de er for stolte til å
ydmyke seg og be om fred. Man kan derfor også synde mot Gud og få tilgivelse hvis man oppriktig ber om forlatelse. Mange fikk tilgitt sine synder også før Jesus ofret sitt liv og betalte for synden, for det var den gamle synden han
gjorde opp, den vi ikke kunne gjøre opp selv. Gud er ikke blodtørstig, men verdsatte Jesu blod så høyt at han godtok dette store offer.
Det at Jesus
frivillig gikk med på å pines ihjel var så stort et offer at Gud strøk hele den gamle gjelden fra Edens hage. Nå sto alle som trodde på dette storverk på egne ben, så og si. Men det var en betingelse for at
denne tilgivelsen skulle virke, både når det gjaldt arvesynden og sine egne feil og ufullkommenheter. Det var at man selv måtte tilgi den som ba om å bli tilgitt noe han hadde gjort og sagt mot en selv. Man måtte være ydmyk
og oppriktig, kjærlig og fredelig og rettferdig. Uten dette, ville man selv ikke bli tilgitt noen verdens ting.
Derfor er tilgivelsen et gudommelig mirakel som manifisteres
i påsken fordi det skal minne om det storverk som Gud selv arrangerte for å befri alle dem som trodde på hans måte å løse problemene på. Og ikke slik som verden nå holder på med, å krige til siste
mann.
Påske betyr derfor også fred. Som Jesus lærte oss å be i Fadervår. La ditt rike komme og la din vilje skje på jorden som i himmelen.
For å oppnå dette blir det likevel nødvendig med en krig, men dette blir Guds krig mot ondskapen, mot makter og myndigheter, politiske, religiøse, økonomiske og vitenskapelige.
Alle verdens myndigheter har svin på skogen og er infiltrert av djevelen og derved blitt korrupt. Deres gjerninger avslører dem i disse kritiske tider da alle utsettes for et lys så sterkt at intet lenger kan
skjules. Mange prøver å skjule hva de egentlig driver med og i skjerpende grad skremmer eller straffer alle som kritiserer dem og avslører derved seg selv som falske ledere. Dommen over djevelens verden kommer til å bli kraftig
og omfattende. Da hjelper ikke fine ord, men om en har gjort det gode og rette.
Mange vil tro de er selvskrevne som frelste sjeler, men vil påtvinges en knusende
dom. Alt dette er forutsagt, og med en slik nøyaktighet at dagens hendelser over hele verden er et tydelig tegn på at Jesus Kristus var en sann profet. Han ga dem symbolene brødet og vinen og sa: "Gjør dette til minne om meg." De
aller fleste kristne forstår ikke hva dette innebærer fordi de har latt seg lure av djevelens infiltratører som skygger for det gode budskapet om den utfrielse og forbigang som nå er nær forestående.
Den sanne påsken er derfor ikke en høytid med gule kyllinger og harer som legger egg. Disse tradisjoner er djevelske distraksjoner som er skapt for å ta oppmerksomheten bort fra
det viktigste, nemlig Guds kjærlighet til sine skapninger og hans arbeid for å løse det problem djevelen har skapt ved å prøve å kuppe makten over jorden. Men snart kan alt dette være en saga blott og Guds fredelige
og gode rike sprer seg over hele jorden. Da er meningen med påsken oppfylt.
ROALD DANIELSEN