Jordkloden Tellus har blitt vårt levende hjem i det enorme universet, en gudegave av variasjoner og stadige forandringer som tydeligvis er ment for å gjøre
livet interessant og glederikt å leve. Vi har fått et par øyne som gjør at vi kan se ikke bare alle regnbuens farger, men også utallige former og skikkelser i bevegelse. To ører har vi også fått og kan høre
alle slags lyder fra tale og sang til musikk og støy. Smaksans, luktesans og følesans gjør at vi kan oppfatte usynlige og uhørbare ting i vår nærhet. Dette er de fem sanser, men noen har også en sjette sans som
gjør at de kan kjenne det man mener er overnaturlig.
I virkeligheten har vi alle disse seks sanser og i forskjellig styrkegrad. Ekstrasensorisk persepsjon som den sjette
sansen ofte kalles, er evnen til å føle ånders nærhet. Men så er det også slik at ens egen vilje har stor makt over en selv. Det man ikke vil se, det ser man ikke. Når man ikke vil at det skal finnes en åndeverden
med Gud som den Store Ånd, da vil denne verden ikke kunne oppfattes. Hvis man bare tror på det materielle, da finnes ikke noe annet for det individ som vil det skal være sånn.
Men i virkeligheten er det slik at dersom ingen høyere skapermakt hadde gjort det slik at vi hadde evnen til å høre, og dessuten skapt selve mekanismen som får ting til å svinge og lage hørbare
lyder, ja da hadde vi ikke visst hva lyd var for noe. Noen må altså ha konstruert både våre høreapparater ørene og det ytterst komplekse systemet som driver dette, og samtidig det fenomen som våre ører var
ment for.
Til dette kan trekkes frem flere interessante paraleller. Våre øyne består av utallige kompliserte lysømfintlige fotoceller som sender sine
signaler gjennom synsnerven opp til hjernen slik at det i virkeligheten er den man ser med. Også her har en ytterst intelligent skaperkraft gjort det slik at både synsapparat og det synlige objekt er perfekt tilpasset hverandre. Hva nytte og glede
har man av øynene dersom det ikke er noe å se på?
Som om ikke dette var nok, så har man fått to øyne og to ører for å kunne
fornemme avstand og retning til det man ser og hører.
Uten smaksans ville man ikke kunne glede og fryde seg på samme måte over det man putter i munnen og spiser.
Ennå har vel ikke noe menneske smakt på alt som finnes, men det fantastiske er at vi alle har en tunge med så mange forskjellige spesialiserte reseptorer slik at alle smaker som finnes kan fanges opp av den rette lille totten og gi fornemmelsen
av smaken på det man putter i munnen. Evnen til å kjenne smak er perfekt tilpasset det som finnes å smake på.
Luktesansen er like fantastisk. Inne i nesen
finnes også fintfølende bittesmå organer som kan oppfatte den svakeste duft på godt og vondt. Noe er illeluktende og det skal vi holde oss unna, mens mye er vidunderlig godt og blir tiltrukket av det. Hvor mange ulike dufter og smaker
som finnes er det vel ingen som har den fulle oversikten over, men alle vet at disse sanser er viktige for et godt liv og derfor er en gudegave fra en skaperkraft som har evner langt over vår forstand. Likevel kan vi glede oss over virkningen av slike
gaver.
Men den aller mest interessante paralellen til bildet med grønnfargen jeg startet med, er tanken på nettopp dette med at enten finnes Gud, eller så finnes
han ikke. Gud kan ikke både finnes og ikke finnes. Det må bli enten eller, men hva?
Hvis alt var grønt, ville det altså bli kjedelig. Men hvis alle farger
fantes unntatt grønt, hva da? Ville vi savne grønnfargen eller ville vi ikke tenke på den fordi vi ikke visste om den? Øynene våre som kan oppfatte alle farger ville straks fange opp signalene dersom grønt plutselig
kom til syne.
Noen mennesker tror fullt og fast på Gud, mens andre tror like bestemt på at Gud ikke finnes. Er det noen forskjell i disse to typer menneskers evne
til å oppfatte visse tanker og åndelige signaler? Har det noen betydning for avgjørelsen av universets største spørsmål at vi utvikler eller undertrykker vår egen åndelighet eller tankegang?
Med andre ord, er det også på dette abstrakte område tale om et mottakerapparat som er tilpasset et stoff av åndelig karakter vi ennå ikke helt har forstått? Hva
er for eksempel våre tanker laget av? Forstår vi egentlig hvordan vår egen hjerne fungerer?
De aller fleste tenker ikke over at det instrument vi har fått
å tenke med, er nøyaktig tilpasset en bestemt åndelig aktivitet bestående av tanker, fantasier, drømmer, innfall og ideer. Plutselig kan en ny tanke slå ned som et lyn i oss i form av en åpenbaring eller aha-opplevelse.
Noen tror kanskje at dette er helt tilfeldig, men jeg er overbevist om at mottaker og "objektet" som mottas stammer fra samme kilde fordi det er så fantastisk tilpasset hverandre, på godt og vondt. For som det finnes gode tanker, finnes det
også onde tanker som stammer fra en åndelig virkelighet noen av oss har bedre tak på enn andre. Men også her er det vår egen vilje som styrer det som finnes for oss.
Det vil med andre ord si at dersom Gud ikke fantes, ville vi ikke kunne tenke tanken på at han finnes. Men når vi altså har fått evnen til å tenke denne tanken at Gud finnes, så er det ett av de
beste bevisene for nettopp det at det finnes en Gud som har skapt oss slik at vi er i stand til å tenke på livets opphav. Beviset på det motsatte ser vi i dyreverden, der ingen av disse skapninger er i stand til å tenke på Gud.
Eller man kan se atferden til mennesker med mentale lidelser. Det skal ikke mye til før man kan havne på sinnsykehus og bli satt på sterke medikamenter som demper virkningen av selv en ørliten endring i hjernens balanse. Men en sunn
og frisk hjerne er i stand til å avgjøre om man vil tro på Gud eller ei. Den som forstår at bare en høysre intelligent kraft kan ha skapt himmel og jord, skjønner at Skaperen hadde en vidunderlig hensikt
med alt det forskjellige som finnes slik at livet blir meningfylt, og at denne variasjon og stadig forandring var ment å skulle fryde og glede oss.
ROALD DANIELSEN