Her kan jeg sitte i en bekvem fluktstol under mitt epletre mens solen sender sine varme stråler gjennom åpningen mellom bladene. Ikke et vindpust å merke og livet
er behagelig og avslappende. Likevel befinner jeg meg som på et stort romskip som raser av sted gjennom verdensrommet med en fart på mer enn hundre tusen kliometer i timen! Attpåtil snurrer jordkloden rundt sin egen akse som gjør at
om jeg hadde befunnet meg ved ekvator, så hadde jeg beveget meg med en fart på 1700 kilometer i timen på denne snurrebassen. Egentlig er det litt merkelig at de som bor i Afrika ikke blir slynget av i denne forrykende farten. Men da kommer
tyngdekraften dem til hjelp som er perfekt avpasset slik at vi holdes på plass.
Dermed kan også jeg sitte og nyte freden i min hage. Bare noen fugler
kvitrer og jeg tenker ikke på annet enn at akkurat nå er livet herlig. Men plutselig kom jeg altså på at jordkloden ikke henger stille i rommet. Som alle andre stjerner og planeter, store og små, suser jorden vår av
gårde med en ubegripelig fart som jeg ikke trenger bry meg om.
Solen sender ikke bare sine varme og lyse stråler over oss, men også en stadig strøm
av elektromagnetisk stråling, en kraft som kan fanges opp og gjøres om til brukbar energi til mange av våre kraftkrevende maskiner og apparater. Solens enorme størrelse gjør at dens masse utgjør 99 prosent av all
masse i solsystemet og er 350.000 ganger større enn jorden. Likevel finnes det stjerner som er bortimot tusen ganger større enn solen.
Her jeg sitter i min hagestol
og begynner å filosofere litt omkring slike størrelser, kan jeg ikke la være å undre meg over hvor stort selve rommet må være. Altså ikke universet, som bare er stjernene og planetene som påviselig har en ytre
gense. Men selve rommet har jo ingen yttervegg. For da måtte jo et eller annet befinne seg bak veggen. Jeg må erkjenne at det kanskje kan finnes flere universer, som hvis man betrakter dem alle på lang nok avstand, vil være
som blinkende stjerner i et nytt hav i det uendelige rommet. Men da begynner jeg å svimle litt og må trekke meg tilbake til min hagestor igjen.
Så får
jeg øye på en liten maur i gresset som strever med å slepe hjem et lite insekt, men som er tre ganger så stort som mauren selv. Hvis mauren gidder å se opp på meg, må den jo synes at jeg er ufattelig stor og burde
bli redd dersom jeg truet den. Men nei, den lille mauren slipper byttet sitt og knyter de små nevene sine og sier: "Bare kom igjen du, så skal jeg bite deg!"
Men
denne lille mauren er jo kempestor sammenlignet med de aller minste krekene vi kan se med det blotte øye. For ikke å snakke om de som er så små at vi ikke kan se dem. Eller bakteriene eller cellene i kroppen vår som er så
små at dersom vi legger 200 celler etter hverandre, så blir det en millimeter. Celler er enormt stor i forhold til molekyler og atomer som også er store i forhold til kvarker. Nanopartikler er oppdaget og kan påvirkes og anvendes
i vårt daglige liv, hvilket får meg til å tenke på evigheten som altså er grenseløs både oppover og nedover. Der jeg sitter i min hagestor og gløtter gjennom mine sterke solbrille opp på solen, eller
tar dem av for å se på mauren og bli vis, som kong Salomo sa, får jeg plutselig den innskytelsen at vi mennesker sannelig ikke har så mye vi skulle ha sagt, men heller bør holde oss på den plass vi har fått tildelt
og ikke innbille oss at vi har så stor betydning. Men det passer meg bra, for akkurat her jeg sitter har jeg det aldeles utmerket og ønsker verken at jeg var mye større eller mye mindre.
ROALD DANIELSEN