Sommeren 2009 innbød Jan Brynildsen min kone Allis Lysne til å stille ut på deres lille galleri på Högen like over grensen ved Kornsjø. Vi hadde
kjent ham i flere år da vi samarbeidet om etablering og drift av Kornsjø Kunstforening. På grunn av særdeles vanskelig forhold som skyldes en kjent psykopat i området, la vi ned virksomheten og min kone og jeg flyttet til Bengtsfors.
Psykopaten ble igjen og jobbet videre med prosjektet sitt, noe jeg hadde påvist var pill råttent og grunnlagt på et stort frekt bedrag. Dette likte han selvsagt ikke og fant på en utspekulert hevn. I de sju årene vi bodde i bygda
og drev foreningen rev han ned våre skilt og plakater og startet en rykteflom om hvor farlig og kriminell jeg var og at det var best å holde seg langt unna meg. Han hadde et par medhjelpere og den ene ville en gang banke meg opp. Han var rusa og
kunne lett vippes over i ubalanse, så juling ble det ikke noe av. Snart kom han selv i unåde hos sin mentor og forsvant fra bygda. Dermed hadde han bare en kompis igjen, en som var omtrent like sjuk i toppen som psykopaten selv. Men han er også
borte nå, da han omkom i en husbrann for et par år siden.
Men før dette, og etter at vi hadde flyttet fra bygda, stilte Allis Lysne ut sine bilder sammen med
flere andre hos Jan Brynildsen. I september 2009 ble det en stille natt begått et innbrudd i galleriet og min kones malerier forsvant. Merkelig at bare hennes bilder ble tatt, tenkte vi, for det var jo flere andre flotte eksemplarer. Utstillingen var
ikke forsikret, så vi måtte bite i oss et tap på nesten 50.000 kroner for de nesten 30 bildene som vi trodde ble tatt av en utenlandsk bande.
Men så gikk
det 5 år og vi fikk en telefon fra politiet. De hadde funnet bildene, men det var ikke noe gledelig syn. For alle var ødelagt etter å ha ligget i disse årene under jord og kvister i skogen. En storm hadde veltet et stort tre og revet
opp jorden slik at herligheten kom til syne. Dette ble sett av en skogsarbeider som straks forsto at noe var galt og varslet politiet.
Det tok oss ikke lang tid å konstatere
at dette slett ikke var noen vanlig vinningsforbrytelse. Snarere et tydelig bevis på at noen ville skade og krenke oss drevet av et intenst absurd hat. Vi har ikke mange fiender og det var lett å utpeke en hovedmann bak forbrytelsen,
men som høyst sannsynlig ikke deltok direkte selv. I stedet fikk han en kompis, og vi tror det er han som nå er død, til å utføre udåden. Vi fant nemlig et par joggesko i skogen nær funnstedet. De lå ikke
ved siden av hverandre men med et stykke imellom. Mosegrodd og morkne som kunne tyde på at de hadde ligget akkurat like lenge som bildene i samme forfatning. Tyven har begått tyveriet i løpet av nattens mulm og mørke og
gått av seg, først den ene skoen i kvisthaugene og deretter den andre. Han slet med et par tunge kofferter som så skulle graves ned et stykke lenger inne i skogen. Så må han ha gått på strømpelesten
hjem igjen fordi ha ikke kunne finne skoa sine i mørket og ikke turde gå tilbake i dagslys for å lete etter dem. For da kunne han jo ble sett på åstedet.
Vi hadde altså et klart bilde av hva som hadde foregått og hvem som gjorde det. Men noe helt annet er å bevise det. Han vi mener var tyven er jo dessuten død og er nok savnet av hovedmannen, psykopaten. Jeg klarte
til slutt å klekke ut en slu plan for å fange hovedmannen i ei felle. Først slengte jeg de to store koffertene ved postkassa hans på Kornsjø. Etter noen dager var de borte og han har nok dradd kjensel på dem. Men ikke
hvis han var uskyldig og ikke hadde noe med dette å gjøre. Mitt neste trekk var å legge ut enda en liten koffert som også var blitt stjålet samtidig, men som inneholdt malersaker. I den la jeg den ene skoen samt et brev uten
navn på verken mottager eller avsender. Hvis han var ukjent med tyveriet, kunne han ikke vite hvem dette brevet kom fra. Jeg skrev helt nøytralt at koffertene og skoene skrev seg fra et tyveri som jeg påsto at han var medskyldig i. Jeg nevnte
intet om at det var malerier det handlet om. Men at jeg krevde erstatter tapet av innholdet hvis han skulle unngå represalier.
Så var det bare å vente på
om han gikk i fella. For dette var jo et trusselbrev han kunne anmelde avsenderen for. Som den psykopat han var, kunne han nok ikke holde seg for å benytte sjansen til enda en ny vidunderlig krangel. Men hvem var avsenderen? Det kunne han ikke vite med
mindre han hadde hatt med forbrytelsen å gjøre og derfor visse a det måtte være meg, Roald Danielsen, som nå truet ham. En uvitende person ville ha forstått at det var en misforståelse og sammenblanding og ikke brydd
seg nevneverdig om det, men heller ventet på hva som videre kunne skje.
Snart ble jeg, som ventet, innkalt til politiet, mistenkt for å ha skrevet dette trusselbrevet
som fornærmede malte ut til å være drapstrusler, noe det slett ikke var. Politiet opplyste at det ikke var flere mistenkte, til tross for at psykopaten har en drøss med uvenner (for å si det mildt) som gjerne skulle
ha pyntet litt på ham. Men han visste altså så pass om hva dette dreide seg om, at han derfor kunne peke meg ut straks. Jeg sa til politiet at dette ikke var en reell trussel, bare et fiktivt uttrykk i den hensikt å
lure fornærmede til å røpe at han hadde kjennskap til tyveriet. Til tross for det kan jeg bli dømt for å ha kommet med trusler. Det var jeg klar over og tar gjerne den boten dette kan innebære om politijuristen ikke henlegger
saken fordi det egentlig handler om en annen og mye alvorligere forbrytelse og at anmeldelsen i og for seg er latterlig. Politiet legger jo selv av og til ut tvilsomme feller for å fange kriminelle. Men en bot i denne sammenheng svir ikke mye, for den
skal nemlig psykopaten selv få betale som inndrivningskostnader i tillegg til erstatning for maleriene pluss tort og svie!
Det var en herlig følelse å
se at synderen nå gikk i fella mi. For som før sagt, dersom han er uskyldig og ikke visste hva dette dreide seg om, kunne han ikke vite hvem brevet kom fra. Men det gjorde han altså og røpet seg med hendene full av syltetøy
fra krukken og spreller nå desperat i fella mi.
ROALD DANIELSEN