Rivalisering og fiendskap har preget verden så lenge man kan huske. Det man kaller historie, er nesten ikke annet enn beretninger om verdens kriger og ødeleggelser.
Nå for tiden lærer man dessuten mye geografi av samme grunn.
At det må være krig for at man skal verdsette fred eller at man må ha det vondt for
å verdsette det å ha det godt, blir et ubegripelig paradoks når man vet at ondskapen til slutt råtner bort og forsvinner av seg selv, mens godhetens harmoniske og vidunderlige vibrasjoner varer bestandig.
Balansen mellom det gode og onde blir ofte sammenlignet med lys og mørke som på en naturlig måte avløser hverandre. Men jeg mener at det gode og onde heller kan sammenlignes med klokskap og
dårskap, forstand og uforstand, å være og ikke være.
Ondskap er ingen vitenskap eller tilfeldighet. Ondskap er viljen til det onde, som når noen
planlegger å lyve, stjele eller drepe. Når løgnen kom inn i verden, skjedde det kritiske vendepunktet. Fallet fra det fullkomne, det som Vårherre sa var såre godt. Fordi en ond ånd ble innbilsk og fikk høyere
tanker om seg selv enn han burde og utviklet et ønske om makt og velde. Denne onde ånd har trengt seg inn i de aller fleste tenkende sinn siden begynnelsen og preger nå de aller fleste slik at verden ser ut som den gjør.
Det er noe fundamentalt galt med hvordan vi alle tenker. Derfor handler vi også galt i stedet for å følge den kloke og gode vei og snakke sant i stedet for å lyve,
dele jordens skatter i stedet for å stjele, hjelpe hverandre i stedet for å ødelegge, helbrede i stedet for å drepe. Hvilken vidunderlig verden kunne dette ikke vært om alle bare kunne søke lete etter oppskriften
for det gode liv?
I stedet faller bomber ned fra fly tilhørende dem som for tiden har makten. Den makt de tror de har fått en gang for alle, men som historien viser
kan bli kortere enn antatt. Frykten for å miste makten fører til mer maktbruk, vold og ødeleggelser. Derfor tror mange at når vanviddet har nådd et visst omfang, vil ikke engang redselen for selv å bli tatt av en atombombe
være nok til å forhindre den. Verden befinner seg derfor nå på kanten av ennå en ny verdenskrig der også kjernefysiske våpen kan bli brukt. Bombene over Hiroshima og Nagasaki blir da som kinaputter å regne. Blir
man tatt av en slik bombe, ser man bare et kraftig lys en brøkdel av et sekund og deretter ikke noe mer. Sånn sett er dette bedre enn småbomber som river av armer og ben og lar offeret blø i hjel med store smerter.
Men vent nå litt, finnes virkelig ikke Vårherre et sted der ute og betrakter dette fryktelige skuespillet som snart synes å være over? Har den ateistiske militarisktske vitenskapen
virkelig klart å innbille oss alle at Gud ikke finnes? Samtidig som de tror på ufoer og ånder og djevler og demoner? Sannheten er at de tror på Lucifer og Satan og det ondes makt. Men ettersom godhetens og kjærlighetens Gud står
i veien for deres ambisjoner, ønsker de ham vekk. Men ønsketenkning går ikke alltid som planlagt og i dette tilfelle er det grunn til å tro at de aller fleste vil få seg sitt livs største overraskelse som også kan
bli den siste. Uansett vil noe stort skje og det er visst ikke så veldig lenge til...
ROALD DANIELSEN