 |
|
|
 |
|
ROALD DANIELSENS FORFATTERSKAP
PENE ØRER HAR HAN IALLFALL, SA BESTEMORA
PENE ØRER HAR HAN IALLFALL, SA BESTEMORA
Dette forfatterskapet omfatter dikt og vers, både poesi og prosa. Skjønnlitterære tekster som romaner og noveller såvel som avhandlinger og artikler for
dagsaviser og andre
tidsskrifter
HVA SKAL TIL FOR Å KUNNE KALLE SEG FORFATTER?
Skrivelyst
Alle som har lært å lese å skrive kan forfatte en tekst. Men derved er ikke alle forfattere. Denne tittelen henger nok noe høyere, men slett ikke uoppnåelig for den som vil ha den og fortjene det.
Minst tre bøker
En forfatter skriver ikke bare tekster, for da heter det tekstforfatter f.eks. i et reklamebyrå. En forfatter skriver bøker. Men ikke bare en bok. Det må skrives minst tre bøker for at man skal kunne kalle seg forfatter. Så må man huske på at det finnes både store og små forfattere, for ikke å si gode og dårlige, og det kan ta lang tid å nå toppen.
Finne lesere
Men det er faktisk ikke nødvendig at noen av disse bøkene er utgitt og tilgjengelig i bokhandel og bibliotek. Det er nok at bøkene er skrevet, men da er man dog bare en upublisert forfatter. For den som har bestemt seg for å bli forfatter er dette ikke nok. Alle som skriver bøker, har noe å fortelle og vil gjerne at andre skal lese det. Hva er ellers vitsen med å skrive?
Utgivelse
Å bli utgitt av et forlag, kan være litt av en jobb. Mange gode manuskripter blir refusert uten å bli gjennomlest. Strømmen av tekster er blitt for stor. Forlagene er nødt til å begrense seg. Når bøker ikke lenger bare selges i bokhandelen, men på bensinstasjoner, i kiosker og endog i matbutikker, ja da nærmer det seg et metningspunkt.
Eget forlag
Men upubliserte forfattere kan nå fatte nytt håp. Print On Demand er kommet. Trykkerier som tilbyr små opplag til rimelige priser er tingen for alle som har en bok eller to de vil ha trykket. Om ikke annet enn til venner og kjente. Dersom du selv skriver og vil bruke et slikt forlag, kan du ta kontakt med undertegnede. Bruk gjerne boksen nedenfor.
ROALD DANIELSEN
SELVE SKRIVEKUNSTEN
Før noen kunne lese, måtte noen kunne skrive. Men denne kunsten er ikke så gammel som man kanskje kunne tro. Gamle hulemalerier fra steinalderen er en form for kommunikasjon, men det er ingen skrivekunst.
De eldste former for skrift er såkalt kileskrift på leirtavler. Disse sies å være rundt 4000 år gamle. Siden har skrivekunsten utviklet seg i mange retninger. Via egyptiske hieroglyfer til arabiske og hebraiske tegn som snart ble forbigått av greske og romerske bokstaver som er forløperne til vår vesterlandste moderne skrift.
I andre verdensdeler har skrivekunsten utviklet seg i andre retninger rent visuelt. Helt øst ble kinesisk dominerende blant flere, men russisk og øst-europeisk er også egenartet og ulikt vest-europeiske språk. Alle språk kan med få unntak skrives, selv om enkelte språk er meget kompliserte å forstå og oversette.
Det skal finnes flere hundre skriftspråk i verden som tross sin synlige ulikheter har det felles at man ved dette verktøy søker å formidle tanker fra hode til hode via tegn og symboler som også har sine lyder. Noen språk har flere ord enn andre og på ett språk kan man uttrykke seg bedre enn på et annet. Det sies at norsk er et fattig språk, men denne påstand kommer oftest fra folk som ikke kjenner godt nok til språket. Selv om man på svensk kan uttrykke seg mer presis i noen sammenhenger, kan man på andre områder gjøre dette enda bedre på norsk. Gresk er kjent for sitt dype innhold, likeså arabisk som er fult av doble meninger som gir interessante ordspill. Slik er det også med tysk som har gjort nettopp ordspill til en nasjonal spesialitet.
Skrivekunsten har utviklet seg og er i stadig bevegelse i takt med språket i seg selv. For bare hundre år siden verken snakket eller skrev man slik som i dag. Og hundre år før det igjen ville kanskje noen ha vanskeligheter med å kunne følge med. Dialekter har dessuten påvirket språket, både skriftlig som muntlig. Disse ulikheter har oppstått som følge av den naturlige geografiske isolering folk var utsatt for før da veier og kjøretøy var sjeldnere og man befant seg på nesten samme flekk hele livet.
Noen språk og dialekter kommer nesten av seg selv, mens andre blir konstruert. Ivar Aasen var den som bygde opp den språkvariant vi kaller nynorsk. Han samlet ulike ord fra hele bygde-Norge og skapte således dette nye språket som skulle skille oss fra det danske som likevel ble til bokmål.
Fra hulemalerienes symbolikk via kileskrift og hieroglyfer til dagens Times Roman er det gått noen tusen år. Skrivekunsten sies å ha blitt til som en støtte for stadig sviktende hukommmelse. Denne degenerering av den menneskelige hjerne raser videre, for snart overtar datamaskinene vårt tenkearbeid. Vi vet hva som er skjedd de siste hundre år, men vi vet ikke hva som skjer til neste sekelskifte.
Hvorom allting er, så har skrivkunsten kommet for å bli i en eller annen form. Men i all hovedsak må man vel si at det å kunne uttrykke sine tanker på et papir er spennende og interessant, ikke bare for leseren, men også for skribenten selv.
En ting er det å skrive bokstaver og ord, noe annet er å skrive meningsfylte setninger som er av verdi for leseren. Denne kunsten var verdsatt allerede i oldtiden og skoler på høyde med universiteter var det mange av som lærte ungdommen å først tenke, deretter å skrive ned det de tentke med tanke på etterslekten.
Vi kan derfor takke dem som lærte seg skrivekunsten for mange av de opplysninger vi har om vår nære og fjerne fortid. Vi trenger nemlig å kunne se bakover for å kunne se framover.
ROALD DANIELSEN
KUNSTEN Å KUNNE SKRIVE
Skrivekunsten er en ting og er forsøkt forklart i teksten ovenfor. Kunsten å skrive godt er noe ganske annet. Den begynner med å gjøre tanker til lyder og deretter gjøre disse til bilder og tegn, altså bokstaver som så blir samlet i grupper til ord og deretter settes sammen til setninger og avsnitt og meninger som igjen blir til tanker som kan oppfattes og festes i et annet sinn enn ditt eget.
Det å kunne skrive kommer som nummer to etter det å kunne tale. Men hvorfor skrive hvis ingen kan lese?
Trangen til å skrive som noen kaller skrivekløe, er en gammel følelse. Det kan ha noe å gjøre med at man føler at man forstår noe viktig som må fortelles. Selvsagt er ikke alt nødvendig å vite, men heldigvis er vi alle forskjellige og kan i dag plukke det man liker fra et bugnende bord.
En bok blir altså til ved at noen tenker og samler sammen ord til setninger og deretter i avsnitt som til slutt blir en handling som er verd å følge med i for en som leser det som er skrevet.
Mye bra er skrevet, men er likevel ikke kommet ut til dem som kunne trenge å lese ordene. Dette kan ha å gjøre med markedsføringen som i dagens overflod av ord på trykk virkelig må spisses til for å fungere.
Forfatteren Paul William Barkley har sagt et det verste en forfatter vet, er ikke å ha lesere. Ingen stor nyhet, men et viktig faktum idet alle skribenter skriver fordi de mener de har noe viktig å fortelle.
Når krim og spenning har flest lesere, har det nok sammenheng med det man kjenner til i media og presse. Rødt blod er mer spennende enn klar luft. Redsel og skrekk lokker flere nysgjerrige enn en fredelig tur i parken. Noen er eksperter på dette og klarer å toppe listene, men noen må jo da befinne seg nedover og på bunnen. Å ikke nå toppen er ikke det samme som å mislykkes. Bestsellere bestemmes av markedet som ikke består av kloke kritikere, men mer av dumme sauer som vil ha underholdning, aller helst krydret med vold, sex og terror.
Virkelig gode bøker er de som lærer deg noe viktig i livet, men på en underholdene og gjerne morsom måte. Slike finnes det mange av, men er vanskelig å skape av skribenter som tror at utbroderende beskrivelser av vold er bedre enn alt annet. Tidligere journalister, politifolk og etterforskere har vasset i et sånt kriminelt miljø og lært å tenke som farlige og ondskapsfulle lovbrytere. Når slike oppdager hva markedet litterært sett helst vil underholdes av, blir de fort stjerneforfattere. Men man kan samtidig undres over om det er en sammenheng mellom denne litteratur og det faktum at verden går fra vondt til verre hva angår reell krim og at politiet stadig kjemper på vikende front.
Skulle ikke litteraturen som all annen kunst og kultur heller forbedre samfunnet og gjøre verden til et bedre sted å leve?
Dessverre er det blitt slik at bokbransjen ikke lenger er like opptatt av kvalitet som av profitt. Mammon har med andre ord inntatt også Pegasus' høyborg. Dette gjør at gode manus lett blir oversett og refusert, mens dårlige blir akseptert og trykket fordi man vet hva som selger på et marked som kan påvirkes til å følge etter hverandre som sauer i flokk.
Det er derfor mange hensyn å ta om man skal lykkes i den forstand at man tjener til livets opphold ved å skrive. Men for en ekte og god forfatter er det likevel ikke pengene som teller mest, men om det man skriver blir lest og verdsatt i alle fall av noen.
ROALD DANIELSEN
KUNSTEN Å KUNNE KRITISERE
Ikke alle er glad for å bli kritisert. Kritikk er for mange noe svært negativt og frastøtende, nesten som et angrep på ens person. Det kan selvsagt være så, men i utgangspunktet kan kritikk være både god og dårlig. God kritikk er det samme som ros, mens dårlig kritikk er en hjelp til å få ting bedre enn de fremstår for andre enn en selv.
Seriøs kritikk er langt fra synsing og en annens subjektive syn og oppfatning om hva som kunne vært mye bedre. Å oppdage en skrivefeil er heller ikke en seriøs kritikers oppgave, den tilhører korrekturleseren. Noen ganger er disse to en og samme person, men i utgangspunktet skal korrekturleseren se på bokstaver og ord, mens kritikeren eller anmelderen skal se på handlingens setninger og avsnitt som må henge naturlig sammen og gi en mening.
Forfatterens første prioritet er kreativitet, fantasi og skaperevne. Ordene er hans byggeklosser og pennen hans verktøy. Skjønnskrift og rettskrivning er viktig, men kommer ikke før den kunstneriske beskrivelse av hva som skjer i beretningen.
Oppfatningen av handlingen må sige jevnt fremover, noe forfatteren ikke alltid selv kan se, ettersom han i sitt hode har hele historien og har som oftest tenkt ut alt som skal skje. Men leseren på sin side vet veldig lite på forhånd og tar ofte feil når han skal gjette hva som hender videre. Leseren må derfor føres sakte men sikkert inn i handlingen, Å kunne skrive slik at dette edle mål oppnås, gjør at skrivingen virkelig er en kunst og at en god tekst er et mesterstykke med ord.
Det er bedre å bli kritisert av vismenn enn skamrost av dårer. Som stål slipes mot stål og gjør kniven skarpere, vil selv drepende kritikk kunne skape et bedre resultat neste gang. Men det skal samtidig en sterk rygg til å tåle å bli kritisert, for ikke å si slaktet. Først kan det oppleves helt forferdelig, men når kritikken er sunket inn, smaker den bedre og bedre og er kanskje vel fortjent og ikke minst veldig nyttig.
Det skal også styrke og mot til å kunne kritisere på en slik måte at kritikken virker etter hensikten. Noen kritiserer andre for å fremheve seg selv. De er ingen gode kritikere, mens det å se gode ting sammen med mindre gode, er veien å gå. Dog ingen kunstig ros først før slaktingen begynner! Da er det bedre å glemme rosen og gå rett på det som kan forbedres. Noen kunstnere er svært dyktige og trenger mer motstand for å kunne komme videre. Disse kan kanskje oppleve verden som urettferdig, men forstår ting bedre etter hvert som tiden går og at kritikeren også kan være en god venn.
Det finnes mange former for kritikk liksom det finnes mange måter å fremføre den på. En du ikke liker og som heller ikke liker deg, kommer kanskje med ondskapsfull og negativ kritikk av alt du sier og gjør. Det er ikke vanskelig å finne feil og du vil også lett finne feil hos dem som kritiserer deg. Uprofesjonell kritikk kan være nedlatende og til dels ondskapsfull og derfor destruktiv, designet for å trykke deg ned og bringe deg under kontroll. Husk dessuten at dersom noen gir deg dårlig kritikk, betyr det ikke automatisk at kritikeren har rett.
Men det finnes også konstruktiv kritikk som er det samme som veiledning og fremsatt for å hjelpe deg videre. Regelrett slakt kan være på sin plass der arbeidet er så dårlig at det ikke bør utgis. Folk leser da ikke hva som helst av den flom av bøker som nå frembys.
Som forfatter har jeg prøvd å lære meg å sette pris på kritikk, også den som svir i det øyeblikket den serveres. Særlig når det kommer fra folk som vet hva de snakker om. Men det finnes mange brushoder som tror de er verdensmestere og alltid finner et eller annet de kan kritisere og som lirer av seg det ene punktet etter det andre bare for å ha noe å kritisere. Slike idioter skal man ikke bry seg om, selv om deres ord saktens kan tas til etterretning.
Såre følelser er dumt å utvikle når man får kritikk. Av og til ber man om å bli kritisert og da må man være forberedt på det verste. Man kan selvsagt være uenig i kritikken og forsøke å vinne over kritikeren som plutselig er blitt en ubehagelig motstander. Har man kommet dit hen, er mye av verdien med kritikken blitt borte på veien.
Å være kritiker er faktisk også et yrke som f.eks. teaterkritiker eller bokanmelder. Her må bestemte regler følges, men essensen er den samme for all seriøs kritikk. Den beste kritikk er den som gis i beste meninge og fra venn til venn. Godt ment og som forslag til å gjøre ting enda bedre. Selv om man ikke forstår det før det er gått en stund.
Selv har jeg forsøkt å kritisere det andre har skrevet, men synes ikke at jeg har fått det ordentlig til. Også dette krever øvelse, men jeg har ingen planer om å ligge i trening på dette område. Jeg vil heller skrive selv og bli kritisert, gjerne slaktet. For da vet jeg at det kan bli noe riktig bra til slutt.
ROALD DANIELSEN
|
|
|
|
|
|