Da han kom hjem fra kontoret onsdag ettermiddag fikk han to overraskelser, faktisk en liten og en stor. Den lille var at nøkkelen sto i ytterdøren som derfor ikke var låst. Han ristet på hodet over at Lilly kunne være så glemsk. Dette måtte han si til henne og minne om alle de skumle menneskene som befant seg like ute på gaten nå for tiden.
Den andre og mye større overraskelsen var at en fremmed stemme ropte til ham fra det lille rommet med et hjerte på døren. Hva i all verden er dette, tenkte han og rev opp døren til toalettet som ikke var lås den heller. Før han fikk sagt et eneste ord fordi han var så forfjamset, rakte den fremmede mannen ham en tom dorullhylse med spørrende øyne.
-Det er ikke mer papir. Kan De være så vennlig å skaffe meg en ny rull?
Nesten som i svime, gikk han ut på kjøkkenet og hentet en ny rull og rakte mannen som takket høflig og ba om at døren måtte bli lukket igjen. Sjokket satt fremdeles i, men etter hvert klarnet tankene såpass at han bestemte seg for å ringe politiet. Mannen kunne jo være en smart og farlig forbryter for alt det han visste. Men før han kom så langt var den fremmede ferdig med sitt nødvendige ærend og skylte ned etter seg og vasket deretter hendene omhyggelig. Han kom ut med et eneste stort avvæpnende smil om munnen og takket for elskverdigheten.
-Men si meg straks hva dette skal bety! Hva gjør De her i mitt hjem?
-Jeg beklager så meget, men jeg var for å si det rett ut meget trengende der ute på gaten og bare måtte ringe på hos noen for å be om å låne toalettet. Men ingen i nabolaget var hjemme og kunne hjelpe meg. I dette huset sto nøkkelen tilfeldigvis i døren som derfor var åpen, så jeg steg forsiktig inn og ropte: Hallo! Men ingen svarte, så tenkte jeg at det kanskje var noen i andre etasje jeg kunne spørre. Men det var altså ingen der heller, derfor måtte jeg bare skride til verket. Hva skulle jeg ellers gjøre? Resten av historien kjenner De selvsagt nå.
Den fremmede var sannelig ikke så lite freidig og selvtektig, men virket samtidig oppriktig og vennlig. Derfor ble han ikke brutalt kastet ut og politiet ble heller ikke tilkalt.
-Jeg ber om lov til å si at De har et meget pent hjem, sa han. Og mange svært eksklusive møbler. Der har De sannelig en 1800-talls biedermeier, den må ha kostet en formue. Og hvilken nydelig chippendale!
Den fremmede mannen klarte raskt å dekke over sin freidige bruk av hans toalett ved sin overstrømmende ros av familiens stilfulle interiør. Var mannen kanskje en omreisende antikvitetshander?
-Mitt navn er forresten Viktor Mikkelsen.
-Som De sikkert så på dørskiltet, fikk han til svar, så heter altså jeg Lorentzen.
-Så hyggelig! Jo, og jeg så at fornavnet var Arthur. Var det ikke en god ide å ta en kopp kaffe sammen, nå som ei er blitt litt bedre kjent?
Den irriterende frekkheten mannen fortsatte å legge for dagen var ikke til å tro! Få seg til å stige ubedt inn i huset mitt, benytte mitt toalett, be om en dorull og nå tror han vi er venner og vil ha kaffe! Men mannen var jo på den annen side så galant beleven og verdensvant at Arthur måtte le bittert inne i seg midt oppe i sitt undertrykte raseri. Viktor Mikkelsen skulle uansett ut av huset! Men kort etter satt de altså i salongen med en rykende kopp Evergood i husets fineste porselen.
Akkurat da kom hans kone inn. Lilly hadde vært hos frisøren, noe den fremmede straks la merke til og kommenterte.
-Så hyggelig at du har besøk, Arthur. Hun hilste på gjesten som presenterte seg og rakte henne hånden.
-Bare fortsett å hygge dere, jeg er på farten og skal ut igjen. Så lot hun dem være idet hun gikk for å skifte og fikse litt på makeupen. Hun måtte rekke møtet i foreningen og var allerede sent ute.
Arthur Lorentzen drakk ut kaffen og ba gjesten gjøre det samme og deretter forlate huset, noe han gjorde med et elegant bukk. Avslutningen av dette uventede besøket hadde gått såpass greit at han droppet å ringe politiet. For hva skulle han si? Hvordan ville ikke Viktor Mikkelsen kunne forsvare seg? Og hva ville politiet si og hva kunne stå å lese i avisen senere? Han så for seg at han kunne bli gjort til latter og bestemte seg for heller å glemme det hele, bortsett fra å påpeke for Lilly at hun for Guds skyld ikke måtte glemme nøkkelen i låsen når hun gikk ut. Men det fikk han ta opp i morgen, tenkte han og satte seg for å se på nyhetene.
Da han dagen etter, altså torsdag, kom hjem fikk han en ny overraskelse, mye større enn de to i går.
-Hvor i all verden er det blitt av biedermeieren og det fine skapet? Han stirret vantro på de tomme plassene etter to av de dyreste møblene deres.
Lilly så på ham med et overbærende blikk.
-Din venn Viktor tok møblene med seg for å renovere dem. De trengte jo å gjøres noe med, det så han straks for han er jo konservator, vet du. Han var innom i formiddag og lovet å gjøre arbeidet så raskt og rimelig som mulig siden dere var gamle venner. Så rart at du aldri har fortalt meg om ham.
ROALD DANIELSEN