FEMTE HJUL PÅ VOGNA TIL GALEHUSET

Det er ikke lett å komme inn på et galehus. Men det er enda verre å komme ut. Med andre ord, et trygt sted for både de innenfor og de utenfor. Likevel skulle noen som er innenfor ikke vært der, liksom enda flere utenfor absolutt skulle vært innenfor. Alt er derfor ennå ikke som det skal være og er muligens en av grunnene til at verden utenfor er blitt et ennå større galehus enn den lille verden innenfor.

Min erfaring med galehus er en lang historie. Jeg har aldri vært innenfor selv om jeg er sikker på at noen absolutt mener jeg burde ha vært der. For jeg har alltid hatt masse sprø ideer og føler meg mer i slekt med gale kunstnere enn normale idioter. Allerede som ung hadde jeg kunstneriske interesser og ble kalt "tegneren" gjennom folkeskolens sju lange år. Og som ung gutt var "avistegner" med tegneserien "Sniff på nye eventyr" og mottok en flott pokal med innskriften "Sørlandets tegnemester 1960". Kort etter det som da kaltes framhalskolen dro jeg til København og utdannet meg som dekoratør, skiltmaler og reklametegner. Siden ble jeg gift med en søt pike som også var glad i å tegne og som ble kunstmaler. Før jeg gjør det lange spranget på femti år fra ungdom til alderdom, må jeg fortelle om mitt første enkle møte med den institusjon som populært kalles galehuset. Et sted med et høyt gjerde rundt et hus med tykke murer og et dystert utseende. Et sted med latter og tårer, skrik og rop på himmel og helvete.

Jeg er gammel nok til å huske flere av byens originaler, rare typer som det ikke finnes så mange av lenger. I alle fall ikke den harmløse typen. Men før i tida var det mange slike individer til stor forlystelse for de såkalte normale, eller kanskje det var omvendt? En av disse annerledes tenkende i min hjemby Kristiansand kaltes Trygve Beket og var kjent som en temmelig gal mann men som ikke gjorde noen fortred. "Du har bek i hatten" ropte han til oss unggutter når vi pekte nese til ham og sprang av sted, og jeg har alltid lurt på hvor han hadde dette uttrykket fra. En annen raring kaltes Sverre Svarten. Det var visst en meget intelligent mann som det visstnok hadde gått litt rundt for. Han kaltes "hverdagsdikteren" og delte ut små papirlapper til folk med et lite dikt på. Han bodd i ei hule utenfor byen og var ofte rundt omkring for å lete etter tomflasker for å få penger til å kjøpe seg ei flaske øl. Den nøt han av og til sittende på kirketrappe midt i byen. En av byens finere fruer stirret en gang strengt på ham helt til han spurte henne: "Venter du på tomflaska?"

Som ganske ung tok jeg en sommerjobb for et gartnerfirma som skulle beplante et område utenfor det høye gjerdet rundt et galehus utenfor byen. Men først måtte det graves en grøft. Jeg har derfor prøvd meg som grøftegraver og fikk lære av sjefen at også dette var en kunst. Men det jeg husker mest fra denne tiden, var alle dem som sto bak gjerdet og glante på meg. Jeg glemmer ikke deres tomme ansikter og alt det rare de kunne få seg til å si, som for eksempel "Hva tror du den steinen der mener om deg?"

Ettersom reklamefaget også innbefatter en god del psykologi, måtte jeg kunne litt om dette faget. Da lærte jeg om hvordan man kan manipulere tankene og vri det hele over til å bli slik at penger havnet i kassen til min oppdragsgiver. Jeg ble etter hvert klar over min evne til å formulere ord samtidig som streker, former og farger ble til visuelle inntrykk som gikk hånd i hånd med tankekraften. Et åndsarbeid som jeg senere skulle lære kunne brukes til både godt og ondt. Som den hobbyfilosof jeg derved ble. likte jeg å diskutere både det ene og det andre og syntes at jeg selv alltid burde få rett fordi de fleste andre rett og slett tok feil.

Jeg ble som ung gutt fotografert med min pokal og presentert som Sørlandets tegnemester 1960 i lokalavisen hvor jeg i teksten også ble ønsket lykke til på kunstens tornefulle vei. Alvoret i dette forsto jeg ikke da som fjortenåring, men har sannelig siden fått lære at dette ikke var tomme ord. Mitt liv innen kunstens verden ble ikke malerier, selv om jeg saktens har både malt og tegnet en god del, men heller bokstaver og ord til reklametekster. Jeg ble blant annet tekstforfatter i eget reklamebyrå og fant den gang på de rareste og sprøeste slagord til mine kunder.

Allerede som ganske ung i reklamefaget oppdaget jeg at mange slags typer hang seg på meg fordi jeg antagelig var så full av ideer de kanskje kunne bli en del av. Det er i alle fall min subjektive oppfatning nå i ettertid, men jeg skjønte jo ikke dette da og gikk flere ganger i deres feller. For mange av dem var noen fæle rasshøl uten sans for ærlig samarbeid og lojalitet mot en kamerat. Den smerteligste var en av disse blodigler som klarte å lure fra meg en hel årsinntekt som derved startet et takras av ergresler og problemer som irriterer meg den dag i dag. At denne mannen selv omkom i ung alder og under store smerter, var bare en liten trøst. Jeg var blitt stukket av den første tornen på kunstens tornefulle vel. Men overlevde slik at jeg skulle få oppleve flere stikk, for jeg var tydeligvis den samme naive dumsnille personen som ikke oppdaget hvem folk var før det var for sent. Men intet er så galt at det ikke er godt for noe. Jeg har lært en del på livets landevei som andre ikke skjønner bæret av.

Som alle andre, har jeg møtt mange forskjellige typer mennesker opp gjennom livet. Både onde og gode, dumme og farlige, men også noen kloke typer, noe jeg ikke alltid klarte å skille mellom før litt etterpå. En sprudlende kreativ og frittalende fyr som noen sier at jeg har vært, har visst seg å lett skaffe seg uvenner. Enten fordi jeg jager dem vekk, noe ingen rasshøl liker. Eller når jeg forteller dem hva jeg mener om dem. Jeg har da oppdaget at det finnes flere måter å hevne seg på og derved fikk jeg smake enda flere av tornene stikke meg på kunstens vei. Men et lite stikk er ingen ting mot det mange av mine fiender har fått smake. I en annen novelle som jeg har kalt "grøss og gru" har jeg samlet en rekke merkelige erfaringer der de verste av mine rivaler faktisk bare har forsvunnet! De har måtte tre ut av de levendes land i en altfor ung alder, uten at jeg har rørt så mye som en finger! På grunn av dette har jeg av og til fryst litt på ryggen, men til slutt trøstet meg med at dersom gode krefter står på min side og tar tak i saken, har jeg selv ingen ting å være redd for.

Nå skal jeg ikke bare gråte over spilt melk og påstå at alle var så forferdelig slemme, for jeg har jo også møtt mange virkelig gode mennesker på min tornefulle vei. Likevel kan jeg ikke glemme alle de ubehagelige episodene, men har i ettertid sett også komiske og latterlige, for ikke å si reinspikka gale og sinnssyke opplevelsene. Jeg har tjent gode penger på mitt reklamearbeid, men også tapt mye. Summa summarum er derfor at jeg ikke vil være all denne erfaring foruten og ønsker ikke å bytte mitt liv med noen. Men det er også takket være min ektefelle som i snart femti år har stått last og brast ved min side. Hun kan bekrefte at hvert eneste ord av det jeg her skriver er i alle fall nesten helt sant!

I voksen alder og etter at våre fire sønner fikk stablet seg på egne bein, kastet vi oss for alvor ut på kunstens tornefulle vei. Det skulle omsider av alle steder føre oss til grensebygda Kornsjø for å starte en kunstforening og et kunstgalleri. Der befant det seg fra før en spesiell mann som lik mange andre før ham prøvde å suge seg inn på meg. Først ved å lokke oss til å leie et lokale av ham til vår planlagte virksomhet. Og deretter ved å forsøke å manipulere meg til å akseptere at vi allerede hadde inngått en leiekontrakt. Heldigvis fikk jeg mistanke om at her var mange ugler i mosen og takket derfor nei for sikkerhetss skyld. Men denne mannen tok ikke nei for et svar og plaget meg heller i sju år med et krav på flere hundre tusen kroner som han bare grep ut av luften bare fordi han irriterte seg over at jeg ikke ville gjøre som han sa.

Jeg klarte å holde denne stygge mannen fra livet og satset heller på å leie et annet ledig lokale til virksomheten. Et tomt butikklokale ble en fin løsning og snart drev vi en liten kafe som også var et kunstgalleri med utstillere fra flere land og på et respektabelt nivå. I tillegg hadde vi en liten butikk med salg av diverse brukte og gamle ting. I et baklokale drev jeg et lite rammeverksted. Bygdefolket satte stor pris på dette tiltaket i begynnelsen, men etter at min rival hadde begynt å spre rykter om at jeg var en farlig mann som man måtte passe seg for, merket jeg hvordan slike løse rykter var svært effektive sett fra denne drittsekkens side. At bygdefolket mer og mer glimret med sitt fravær på kafeen, gjorde meg egentlig ikke så mye, for det kom mange tilreisende. Særlig fordi Halden Arbeiderblad skrev så mye positivt om våre utstillinger. Noe som gjorde min rival enda mer rasende, også på avisens redaktør.

Mens vi bodde på Kornsjø skjedde det at vi tok et opphold på et helsesenter i Rauland i Telemark der en ivrig sjel ville lære oss å faste og leve som vegetarianere. To uker der gjorde oss til mye sunnere mennesker og vi tenkte at vi egentlig burde levde så sunt hele året og ikke bare disse to ukene. For vi kjente virkelig at dette var godt for både kropp og sjel. Under dette oppholdet møtte jeg en annen deltager som viste seg å ha store psykiske problemer å slite med. Ved bordet en av de føste dagene, da vi skulle innta vårt obligatoriske glass med gulrotsaft, spurte jeg denne mannen hvorfor han var her, hva slags sykdom han led av. Dette viste seg å få begeret til å flyte over for ham. For i samme øyeblikk skjønte jeg at jeg hadde brukt feil ord og bet meg nesten i tungen. For jeg mente jo ikke å såre mannen ved å minne ham på det han var blitt kalt opp gjennom livet, helt sjuk! Han ble svart i øynene for så å senke blikket og snakket ikke mer til meg under hele oppholdet. Han ble så stiv i sin væremåte at jeg ble litt nervøs for ham. Kunne han være farlig? Jeg husker en gang jeg satt i badstua i kjelleren alene, og så kom akkurat denne mannen inn. Ville han angripe meg? Jeg var klar til å springe ut. Men det skjedde ingen ting. Han bare satt der og kort etter gikk jeg stille og rolig ut. Senere spurte jeg bestyreren hva som feilte denne mannen. Han svarte at mannen hadde hatt det veldig vondt innen familien og at han trengte mye ro og kjærlighet. Denne erfaringen var ny for meg, og legger den til alle andre erfaringer jeg har med gale folk. Ikke alle gale er farlige, men andre virkelig er livsfarlige, både fysisk og psykisk.

Da min rival på Kornsjø som prøvde å lure meg for masse penger, skjønte jeg snart var i alvorlig mental ubalanse og anbefalte riktignok noe sarkastisk hans kone å få ham undersøkt psykiatrisk. Men dette tok han selvsagt ille opp og så ekstremt krenkende at han måtte anmelde meg til politiet. Som den ytterst dyktige psykopat han viste seg å være, klarte han å få det til at jeg var en brutal og ondskapsfull person slik at jeg faktisk ble bøtlagt fordi jeg fremmet dette egentlig gode forslag om psykiatrisk hjelp til en sårt trengende sjel. Hadde konen hans fulgt mitt råd, ville hun blitt spart for mange nervepåkjenninger som den gale mannen hennes stadig utsatte henne for. En gang kollapset hun av stress i en konflikt med Halden kommune, da rådmannen nesten hadde sendt henne til helvete! Mannen hennes var kjent for å skape konflikter og problemer, noe han ofte fikk til ved intriger og falske rykter. Særlig dersom tilværelsen hans skulle bli litt for stille og kjedelig. Mitt forslag om legeundersøkelse som så til de grader krenket hans privatlives fred, startet en absurd strid oss imellom der jeg ikke sparte på kruttet. Han svarte med å mobilisere et par tvilsomme kamerater som gjerne kunne bli med på vogna til galehuset. Denne vogna jeg selv var med på fordi jeg var reservehjulet og lett kunne havnet innenfor murene dersom jeg ikke klarte å vrenge meg løs fra den galskapen som så gjerne ville sluke meg med hud og hår.

Begge disse individene ble av flere enn meg oppfattet som svært annerledes, og kunne få seg til å gjøre ting mer normale folk ikke engang ville tenkt på. Den ene hjalp min rival med diverse forefallende arbeid på et gammelt hus, mens den andre bare var en tenker og etter min mening forskrudd filosof. Arbeideren var fysisk sterk og samboer med ei dame som hadde et par unger. Han ble sagt var landhandleriets beste kunde fordi han kjøpte så mye øl. Men dette var jo ikke bare bra, for det ble også sagt at han ofte banket opp kona si gul og blå og at hun rett som det var sprang ut på gaten midt på natten og skrek om hjelp.

Paralelt med dette, ble jeg også kjent med en annen raring i bygda. Han var fra Stavanger og ble kalt for camperen fordi han bodde i ei gammel campingvogn forskjellige steder langs grensen, blant annet i Ed og Bengtsfors, som ligger litt lenger inn i Sverige. Han hadde tydeligvis mistet det meste av forstanden og vandret ofte langs veien, også gjennom Kornsjø Jeg syntes synd på ham og bød ham på kaffe. Det takket han for og forsvant stille og rolig etter å ha sittet ved et bord og pratet med seg selv, men kom snart igjen. Jeg forsto at min vennlighet hadde gjort at jeg ble hans venn og lærte litt om hva slike gørrsjuke folk likevel klarer å tenke. Det var for det meste besvergelser over hva myndigheter og andre hadde utsatt ham for. Men på en eller annen måte klarte jeg å forstå ham og hadde bare lyst til å være god og snill med ham, noe jeg så han reagerte positivt på. Vi snakket sammen om enkle ting, men jeg forsto aldri hva han mente, for det var ofte blandet inn diverse besvergelser mot folk jeg ikke kjente og særlig mot visse myndigheter han hadde vært i tottene på og skulle sprenge i luften. Jeg hadde akkurat da en bil jeg skulle selge og den ville han kjøpe av meg. Jeg vet ikke om han hadde sertifikat, men han sa at han kunne kjøre bil. Vi ble enige om en pris og at han skulle betale den i avdrag. men han måtte jo prøve den først. Det fikk han lov til, men han kom ikke tilbake før det var gått flere uker. Da hadde han kollidert med bilen min og revet i stykker flere ting, om hvilket jeg sa til ham ikke var så bra og at han nå måtte kjøpe den og betale. Men da ble han rasende på meg og stakk av sted igjen. Jeg fant bilen til slutt ved campingvogna hans som var forlatt. Da hadde politiet tatt hånd om ham og jeg hadde latt meg lure på en bil. Tragikomisk nok, for akkurat denne bilen hadde jeg blitt lurt på når jeg kjøpte den, for den var altfor dyr. Og nå ble jeg altså lurt en gang til på samme bilen, fordi jeg var dum nok til å la en gal mann prøve den, for deretter å ødelegge den og så forsvinne uten en gang å si takk.

Vi drev vår gallerikafe der på grensen i sju år, men som så ble stengt på grunn av det stadige press min langt fra helt åndsfriske erkerival la på oss og som spredte seg som en ond ånd i hele bygda og gjorde denne konflikten til en vond verkebyll. Hele denne tiden hadde jeg også mannens to tvilsomme våpendragere mot meg. Og i denne sammenheng vil jeg spesielt trekke frem arbeideren som ved et par anledninger tydelig viste at han var regelrett hypnotisert med tanke på å skade meg fysisk. Første gang utenfor inngangen til galleriet, da jeg tilfeldigvis kom til å nevne navnet på sjefen hans. Da kunne jeg tydelig se at øynene hans formelig svartnet av raseri og satte egentlig et lite støkk i meg. Gikk det virkelig an å manipulere et menneske til å bli en farlig fiende uten at de tenkte selvstendig? Jeg hadde nemlig intet personlig utestående med denne arbeideren, så hans plutselige helvending mot meg var derfor ganske uventet, for å si det mildt. Han gjorde meg ikke noe fysisk der og da, men det var ingen tvil om at han nå var en skummel fiende som jeg straks snudde meg vekk fra og gikk inn mens han forsvant.

En annen gang litt senere satt jeg og skrev inne på kontoret og hadde vinduet litt åpent ut mot gaten. Det var et sånt vindu man kan åpne ti centimeter, men ikke lenger uten at man må ta bort en sperre. Plutselig merket jeg at noen var utenfor vinduet og det var denne snåle arbeideren som tydeligvis nå hadde noe alvorlig i sinne. For han grep tak i vindusrammen og rev og slet i den for å åpne vinduet og komme inn for å ta fatt i meg. Jeg vet ikke hva som hadde gjort ham så rasende akkurat da, men noe må det ha vært. Og i ettertid har jeg forstått at han rett og slett var blitt programmert til å skremme meg og blendet av et raseri som lett kunne ha skadet ham selv. Det verste vil du kanskje ikke tro, men det var at ved siden av ham sto samboeren hans og skrek, fordi han hadde deres lille baby i en sele på brystet samtidig som han prøvde å rive ut vinduet for å komme inn! Tenkte han virkelig ikke på at glasset kunne knuse og forårsake en fryktelig katastrofe? Denne mannen var virkelig sinnsyk, og gjort slik av en annen gal mann som var enda mer sinnsyk!

Jeg sa da til ham at dersom han ville meg noe, kunne han jo bare gå inn gjennom døren som jeg sa var åpen. Da raste han bare ennå verre og holdt hendene sine fast som sterke klør i vinduskarmen. Et kort øyeblikk lurte jeg på om jeg skulle smelle vinduet igjen over fingrene hans, men skjønte fort at dette bare ville gjøre alt verre. For da ville jeg helt unødvendig skaffet meg en virkelig farlig fiende. Jeg ba ham heller tenke på den lille stakkars ungen han hadde i selen på brystet og at han måtte høre at moren skrek. Da slapp han taket og jeg lukket vinduet rolig hvoretter han forsvant. Dette skulle man ikke tro var sant, men dessverre bare en del av den galskap jeg for lengst hadde skjønt foregikk i denne grensebygda og alt sammen på grunn av min rival som ikke visste forskjell på sunn tankegang og galskap.

Slike mentalt angrepne individer som min etter hvert godt omtalte rival, forstår ikke selv at de er et problem. Men vil heller skape mest mulig forvirring og kaos for derigjennom å gripe makten og beherske forholdene. Det er alltid deres motstandere som tar feil, selv om folk på Kornsjø hadde sett nok fra denne psykopaten til at de klokelig holder ham unna seg. De kan smile og hilse på ham og late som de er venner for ikke å få ham etter seg, mens jeg velger å kalle en spade for en spade. Jeg oppdaget tidlig at min rival var en slu bedrager og hadde mange svin på skogen og lik i skapet. Dette var noe jeg ikke var redd for å avsløre, men heller rett og slett en plikt, noe han slett ikke satte pris på. Det var redselen for min kampkraft som gjorde ham så desperat at han måtte få oss vekk fra bygda.

Til slutt ga vi etter for hans press og stengte dørene og flyttet til Bengtsfors. Flere år etter hørte jeg at låven hans var brent ned. Naboen hans mente at han selv hadde tent på låven, men han beskyldte faktisk meg for å ha gjort det. Hva som skal til for å sette fyr på sitt eget hus bare for å kunne ha noe å beskylde andre for, er så absurd at man må til overlegen på et galehus for å forstå noe som helst av det. Likevel klarte mannen å få politiet til å tro på seg slik at jeg måtte inn til avhør, ikke bare en, men to ganger før de trodde meg, enda jeg hadde både alibi og vitner på at jeg på det aktuelle tidspunkt befant meg et annet sted og ikke kunne ha gjort dette! Hvilket sier mye om den makt en psykopat av denne mannens kaliber har over hvem det måtte være.

Nå hører jeg til dem som absolutt tror at det finnes mye mellom himmel og jord som ikke er til å forstå. Jeg tror at det finnes usynlige krefter som er både onde og gode. Og at disse krefter på en måte også holder hverandre i sjakk. Kanskje det er engler som kjemper mot demoner om makten over oss? Ifølge gresk mytologi heter jo en av deres gudinner Nemesis, hevneren. I alle fall var nettopp ildebrann noe som kom til å henge ved min desperate rival. Fra før hadde en annen låve han disponerte gått opp i flammer uten kjent årsak. Bakgrunnen var da at en gård han hadde kjøpt av Halden kommune uten å betale den, ble krevd tilbake. Det var en lang kamp, for mannen var meget slu og smart. Men til slutt seiret rettferdigheten og synderen fikk så hatten passet. Raseriet hans ble så intenst og hett at låven tok fyr, men selvsagt ikke uten hjelp av en liten fyrstikk i hans pyromane hånd.

Den mest dramatiske slutten på min rivals kameratskap med disse nevnte to bygdeoriginaler, var til overmål at tenkeren ved et uhell klarte å sette fyr på sitt eget hus og brant selv inne. Før dette hadde arbeideren stukket av etter selv å ha kommet i klammeri med sjefen sin. Dermed sto min rival nå på helt bar bakke, alene og med få venner. Likevel med store planer, som han har hatt mange av opp gjennom. Men som på grunn av hans psykotiske og ubehagelige væremåte ikke har lykkes. Og der står han vel til han innser at også han blir gammel og sliten lik alle psykopater som til slutt roer seg tilstrekkelig til at de ikke er noe problem for omverden lenger.

Etter noen år trodde jeg at jeg var kommet over min forbindelse med vogna til galehuset. Men i stedet var det nå det begynte. Etter sju lærerike år på Kornsjø, begynte nemlig sju nye og like lærerike år i Bengtsfors som på en ny måte skulle føre meg inn i galskapens merkelige irrganger. Vogna til galehuset rullet derfor videre der jeg virkelig følte meg som reservehjulet, sikkerheten for at vogna kommer frem dit den skulle.

Jeg har som beskrevet her frem til nå, truffet flere kandidater klare for galehuset, selv om samtlige ville blånektet for de faktiske forhold. Men her i Bengtsfors skulle jeg møte fire helt spesiell typer som hver på sin måte utgjorde hvert sitt hjul på denne vogna mi jeg måtte styre mot det sted disse hørte hjemme og kunne bli tatt hånd om. Og at jeg selv, dersom jeg ble for dypt involvert i deres ideer og problemer, selv fort kunne havne samme sted. Fortell meg hvem du omgås, så skal jeg si deg hvem du er, liksom.

Det var noe i meg som trakk meg mot disse stakkars mennesker, men det var i større grad dem som sugde seg på meg. Kanskje fordi de syntes jeg var litt sprø selv eller hadde mye rart å fortelle dem. Eller at de kanskje følte seg trygge på meg fordi jeg aldri ville prøve å lure dem. I alle fall ble det sånn at jeg ble kjent med disse fire en etter en uten at de nødvendigvis kjente til hverandre. De hadde mange felles trekk, de var alle drikkfeldige og lå stadig i krangel med noen. Noen slåss og var voldelige og til dels farlige. Den første kaller jeg jøden, for han påsto at han var av den slekta. Et vrak av en alkoholiker som ville kjøpe en fin gammel stilsofa jeg hadde til salgs. Han hadde hørt om den og kom med de seks tusenlappene jeg ville ha for den og spurte så om jeg ville kjøre den hjem til seg. Det gjorde jeg og så da at han hadde flyttet inn i et nytt hus og trengte både møbler og bilder på veggen. Jeg spurte om han også var interessert i noen malerier og det var han Derfor kjøpte han like godt et par malerier som min kone hadde malt til flere tusen kroner. Mannen hadde tydeligvis penger og hadde visst nettopp arvet sine foreldre. Han hadde kjøpt en ny Mercedes til en halv million og så ut som en fin kar. Etter hvert forsto jeg dog at han måtte ha en skrue løs. Men foreløpig snill og grei mot meg. Han hadde en moped som han ville bytte i ennå et maleri og flere andre ting vi byttet. Men jeg så at han ikke var flink å holde rent i huset og syntes derfor litt synd på ham. Så jeg tilbød meg å hjelpe ham litt med det og vasket det skitne kjøkkengulvet hans. For å gjøre en lang historie kort, så satt jeg en gang ved kjøkkenbordet hans og pratet da telefonen hans ringte. Den lå til lading i vinduskarmen og foran den satt jeg. Som derved også satt litt i veien for ham da han skulle ta telefonen. Men så sluttet den å ring og jøden ble da så rasende at jeg trodde han skulle fly på meg og bannet og svor så sterkt jeg knapt har hørt før. Da skjønte jeg at mine dager som kamerat var over. Jeg trakk meg stille ut og har siden dette ikke hatt noe med ham å gjøre bortsett fra at jeg støtte på ham i en butikk der han atter begynte å skjelle meg ut. Det må ha vært en veldig viktig telefon han ventet på, tenkte jeg. Men i virkeligheten var det heller en ekstra kortslutning som slo inn akkurat da.

Neste hjul på vogna kaller jeg sjømannen fra Fredrikstad som var havnet i Bengtsfors fordi han fortalte meg mange sinnsyke historier fra sitt liv på havet. Han hadde ikke flere venner i hjembyen, for noen var døde og de andre var bare noen drittsekker. Han hadde nok vært en riktig bajas forsto jeg og fikk nå betale for tidligere synder. Han hadde dessuten vært en brutal pengeinnkrever, en såkalt torpedo, fortalte han meg. Jeg traff ham på et hyggetreff i Norskeklubben vi har her i Bengtsfors. Jeg visste ikke så mye om han da, men forsto at han hadde det litt tungt og syntes som vanlig litt synd på ham. Det kan han ha merket seg og sugde seg derfor på meg som en østers. Titt og ofte så jeg bilen hans seile opp foran huset mitt, hvoretter min kone sa: Å nei, ikke nå igjen!

Men der kom han og fortalte mer og mer fra det ytterst sprø livet han hadde bak seg. Det var litt artig til å begynne med, men etter hvert syntes jeg at det ikke var så morsomt like vel. Han var virkelig en grovkalibret råtass, men syntes ikke dette selv. For det var alltid de andre som det var noe galt med. Jeg ante konturen av hans psykopatiske tendenser. Men så fikk mannen kreft og så synes jeg igjen litt synd på ham. En gang var han veldig redd uten å skjønne hvorfor og kom til meg og spurte om han kunne få overnatte hos oss. Vi laget en seng i kjelleren til ham, men morgenen etter var han borte og hadde låst seg ut gjennom garasjen. Det likte jeg selvsagt ikke, for jeg kjente jo ikke mannen så godt og visste ikke om han hadde gått rundt i kjelleren min for å snuse i tingene mine. Han var jo ikke mors beste barn heller.

Han ble operert for kreftsvulsten og ble erklært frisk. Men han hadde ikke glemt at jeg synes synd på ham tidligere, en følelse som ikke var like sterk nå. Jeg kunne ikke få meg til å jage ham bort, svak som jeg er for enkelte folk som sier de har det vondt. Han hadde ei dame som var hos ham av og til og det var etter at hun fortalte litt, at jeg forsto at mannen ikke kunne være helt frisk. Han fortalte meg at denne dama hadde gjort ham mye vondt, men det stemte ikke med hva dama selv fortalte. Hun sa at hun ikke klarte å slippe fri, for hvis hun forlot ham, fryktet hun at han ville komme og slå døra inn hos henne. Jeg sa en gang til ham at kanskje han selv ikke var så lett å leve sammen med. Men det skulle jeg visst ikke ha sagt, for da ble han så fornærmet at han ikke snakket til meg på flere uker. Jeg oppsøkte aldri ham, det var alltid han som kom til meg når han ville ha selskap. Men nå var det altså oppstått en brist og jeg fikk da se et klart tegn på at mannen burde vært tatt hånd om. For ekte psykopater er både farlige og samtidig veldig lett å såre i deres dypeste følelser fordi ingen forstår hvor vondt de har det.

Både jøden og denne sjømannen hadde vist seg å være som to hjul på vogna til galehuset og jeg håpet at de kom frem til målet uten å gjøre meg like gal som dem. Jeg ville helst bare la dem trille videre på egen hånd, men et eller annet gjorde det slik at jeg stadig ble minnet om at de var til og at jeg pliktet å hjelpe dem. Mens dette pågikk traff jeg han jeg vil kalle snekkeren som også var med i Norskeklubben. Jeg trengte på et tidspunkt hjelp med byggingen av det galleriet jeg hadde påbegynt i hagen vår. Min kone er jo kunstmaler og jeg hadde lovet henne et atelier kombinert med en plass å stille ut bildene. Det var nesten ferdig og da kom snekkeren inn helt beleilig for å hjelpe meg med siste hånden på verket.

Men snart viste også denne tredje nye kameraten min seg å være helt annerledes enn først antatt. Han var nygift, gudene vet for hvilken gang, men snart ble han kjent for å være temmelig vanskelig å forstå seg på. Jeg kjente også hans kone som var venninne med min kone. Det ble et forferdelig internt rabalder i deres nylig inngåtte ekteskap med krangel om penger og hus og biler og innbo med trussel om advokat og politi og jeg vet ikke hva. Etter hvert forsto jeg at han brukte visse stoffer å ruse seg på, og sånt gjør jo ikke saken bedre. Min kone og jeg ble innviet i deres problemer, mest fra hans side, ettersom han stadig hadde noe nytt skandaløst å fortelle om henne og hvordan hun stjal penger fra hans konto. En gang så jeg mannen selv stjele ting i en forretning og visste derfor noenlunde hvor jeg hadde ham. Mye av det han sa var dessuten så merkelig og overdrevent at jeg ikke kunne tro på noe av det han sa. Jeg ønsket å bli kvitt ham, men han kom stadig på besøk fordi han syntes vi var så gode venner. Felles kjente på byen fortalte hva han hadde sagt og gjort og jagde ham bort. Men ettersom han hadde hjulpet meg å snekre på galleriet, kunne jeg ikke komme til å gjøre det. Jeg syntes faktisk heller litt synd på ham fordi jeg forsto at han ikke var helt frisk, men prøvde likevel å holde ham et stykke unna.

En gang merket vi at en stor og fin pyntefigur var forstunnet fra stua vår. Den var plutselig borte vekk og vi skjønte straks at noen måtte ha tatt den med seg. Den forsvant i en periode ikke så mange hadde vært inne i huset vårt. Men denne snekkeren hadde vært innom. Men hvordan i all verden kunne han ha stjålet denne store over halvmeter høye figuren uten at vi hadde merket det? Så kom jeg til å huske at akkurat samtidig var nøkkelknippet mitt forsvunnet og hadde vært borte i flere uker. Jeg hadde reservenøkler, men likte ikke at nøkler var borte. Vi hadde lett over alt, men etter flere uker tittet vi i paraplystativet, som jeg mener vi allerede hadde gjort. Men der lå altså nøklene!

Hadde virkelig denne snekkeren vært så frekk å snike til seg mine nøkler for så å ta seg inn i huset når han visste vi var bortreist? Hadde han da stjålet figuren og så en senere gang kommet freidig på besøk for å hilse på oss og slippe nøklene stille ned i paraplystativet? Det var nesten ikke til å tro. Samtidig måtte jo denne figuren ha kommet seg vekk ved noens hjelp og uten at vi merket det. Dette er og blir en gåte, men siden denne snekkeren hadde stjålet før, så var vel dette ikke vanskelig for ham å få seg til.

Jeg konfronterte ham med problemet uten å si at jeg mistenkte ham, men da svarte han at det i alle fall ikke kunne være ham, for han stjal nemlig ikke! Jeg syntes det lød som en innrømmelse, men hva kunne jeg vel si når jeg ikke hadde fnugg av bevis?

Mistanken kan jeg likevel ikke plassere noe annet sted, men tør heller ikke provosere mannen. Han hadde nemlig vist seg å kunne bli så rasende at han skal ha knust både dører og vinduer og inventar tidligere. Jeg visste han tok visse medisiner for hyperaktivitet og lot ham heller være i den tro at han var utenfor mistanke. Men skulle jeg en eller annen gang komme på sporet av denne figuren, vil jeg nok snart finne ut om forsvinningen kan knyttes til ham. I så fall vil jeg ha klare bevis og vil ikke nøle med å anmelde ham til politiet. Så får resten gå som det går. Jeg tror at slike folk som både jøden og sjømannen og denne snekkeren graver sin egen grav om de ikke rekker frem til galehuset og får hjelp der.

Men så skulle jeg møte det fjerde hjulet, på vogna, denne gang var det ingeniøren fra Trondheim. Pensjonisten som hadde kjøpt seg hus i nabolaget omtrent samtidig med meg. Vi ble tidlig kjent, men slett ikke kamerater. Han dummet seg ut og kranglet med veldig mange og skrøt av sine sterke muskler fordi han trente hver dag. Han skal ha slått inn tennene på en annen nordmann under en krangel ved en flaskeautomat i butikken. Sånt tar jeg sterkt avvstand fra og likte ikke mannen på grunn av dette. Men så en tidlig vårdag for noen år siden skled han på den glatte veien og kjørte ned en lyktestolpe ved eiendommen min. Bilen hans hadde meid ned stolpen slik at bilen hans sto over den. Jeg hentet min bil og trakk ham av, hvoretter han kjørte hjem og låste seg inne. Politiet kom og spurte meg ut om dette, men jeg hadde ikke annet å si enn det jeg hadde sett og gjort. Ingeniøren åpnet ikke for politiet, hvilket kan tyde på dårlig samvittighet og kanskje ken aldri så liten promille. For rett som det var hadde han kjørt i fylla og ble tatt for det. Mannen var altså en drittsekk og slett ikke noe for meg.

Plutselig en dag for ikke lenge siden ringte han på døren min og sto der som en forskremt pleiepasient og hadde tydeligvis gjennomgått en stor forandring. Jeg visste at han for litt siden hadde syklet og blitt påkjørt av en bil og skadet seg. Noen sier at det var han som hadde kjørt på bilen. Men nå så det ut som om han hadde fått et hjernedrypp i tillegg. For der sto han så ynkelig og redd jeg aldri hadde sett ham. Han var så svimmel, sa han, at han ikke turde sykle. Han visste dessuten ikke hvor det var blitt av sykkelen! Så spurte han meg om jeg ville kjøre ham til butikken for å kjøpe mat.

Jeg klarte ikke å si nei, for selv om folk er noen drittsekker, kan jeg ikke si nei når de trenger hjelp. Jeg har lært at om min fiende sulter, så skal jeg gi ham brød. Derfor sa jeg at jeg skulle gjøre ham den tjenesten og fikk en hundrelapp for bryet. Det skulle bli mange slike handleturer og jeg forsto etter hvert at mannen trengte en støttekontakt. Han var ikke den gamle bølla lenger, men virkelig en sårt pleietrengende sjel. Jeg kontaktet kommunen som sørget for å komme med mat til ham hver dag. Men han ville også handle selv og betalte med sitt visakort.

Så hendte det en gang at bankomaten kranglet, sa han. Men det var han som plutselig ikke husket koden og gikk inn i banken. Men der kunne de ikke hjelpe ham på annen måte enn at det ble sendt ham en ny kode. Jeg merket at ingeniøren ble verre og glemte snart både kortet sitt og koden. Når han så en dag kom til kassen og ble bedt om å betale, kunne han ikke. Da fikk han ikke varene sine og ble derfor så rasende at han ga seg til å skjelle ut betjeningen. Jeg hadde holdt øye med ham og forsto at noe var galt. Da tok jeg frem mitt eget visakort og betalte for ham og fikk ham kjørt hjem. Vel fremme sa jeg at jeg hadde betalt for ham og ville gjerne ha pengene mine tilbake. Akkurat da må han ha vært så full av rare tenker at han brølte til meg at jeg ikke måtte snakke så mye. Ganske rolig gjentok jeg bare det jeg hadde sagt, men igjen skrek og bannet han mot meg med slik en kraft at jeg bare trakk meg ut og gikk hjem til meg selv. Kanskje han ble roligere etter et par dager, men da måtte jeg nok få kommunen til å ta seg av denne opplagte kandidaten til et aldri så lite opphold på galehuset.

Som reservehjul hengende på denne vogna som nå rullet videre i full fart mot sitt mål, ønsket jeg å slutte i denne bedrøvelige rollen. Hvis jeg ikke kom meg snarest av denne galskapen og heller ble et friskt hjul på ei helt annen vogn, kunne jeg selv få behov for å bli tatt hånd om. For alle disse gale typene jeg har møtt og særlig disse siste fire kandidatene har jeg fått følelsen av har preget meg mer enn bra har vært for sjelen min.

Jeg har derfor nå bestemt meg for å bryte all kontakt med folk som viser det miste tegn på slik uhelbredelig galskap. De får ha det så vondt de vil og klage sin nød så høyt de vil. Jeg har fått tykkere hud og har klart å tvinge meg til å tåle mer. Jeg ser at hele verden kryr av gale folk og at dette store galehuset ikke kan gjøres noe med uten at selveste himmelens herre griper inn. Det er meg selv og mine jeg bør tenke på nå og ikke tro at jeg kan hjelpe alle som ikke engang ønsker å hjelpe seg selv.

ROALD DANIELSEN