AV ROALD DANIELSEN
Han var fryktelig sliten etter denne dagen. Krangelen med rådmannen var alt annet enn morsom. Vanligvis tok han rotta på alle i kommunen, men nå hadde lykken visst snudd seg. Han var rasende og svor hevn, men akkurat nå var han bare trøtt. Han var jo ikke helt ung lenger og han kjente at kreftene ebbet sakte ut av kroppen hans. Han hadde ikke lyst til noen ting akkurat nå, ikke engang et lite nummer med sin kone. Dette skremte han litt, for han var veldig opptatt av å vise sin manndoms styrke. Plutselig kom han på noe han hadde glemt å si til dem. Det ville ha endret hele stillingen. Hvordan kunne han ha glemt det? Var han begynt å bli gammel? Å nei, sånt ville han ikke tenke på. Han skulle sannelig dra ned til kommunen i morgen den dag og slå i bordet så det sang.
Nå var han imidlertid bare trøtt og la seg på sofaen for å slappe av litt før nyhetene. Det var høst og mørket kom tidlig nå. Han sovnet straks etter hans kone hadde servert ham en kopp varm te for å trøste ham. Hun sa ikke stort når han hadde slike raserianfall, så klok av skade forsvant hun stille over i et annet rom. Kort etter kjente han seg uthvilt, men lå og dormet litt til det banket på døren. Det banket igjen, og han sto opp i ørske for å se hvem det var. Hvor var nå hans kone blitt av? kanskje hun hadde gått ut en tur, siden han selv måtte stå opp og se hvem det var. Han syntes ikke han var helt våken, men klarte likevel å sjangle bort til døra.
Tre bistre menn sto på trappen hans. Han kjente dem ikke igjen, men de spurte etter ham. Han bekreftet det og ble plutselig helt våken da den ene tok ham i armen og hvisket inn i øret hans:
-Du må bli med oss og få deg en liten overraskelse. Dermed dro de ham med seg ut i mørket. Han satte seg selvsagt til motverge og slo og sparket rundt seg, men de tre mennene tok et fastere grep rundt armene hans. Lynraskt fikk de kneblet ham med teip slik at han ikke fikk frem en lyd. En bil sto parkert et stykke unna, og han ble lempet inn i baksetet etter at de hadde teipet hender og føtter. Der lå han som en bylt mens bilen raste ut på hovedveien. Kjøreturen var ikke lang. Fastisk bare noen få minutter synes han. Han var så redd at han mistet begrepet av tiden. Han lurte fælt på hva som skulle hende og begynte å frykte det verste. Svetten piplet, ikke bare i pannen. Men under armene, i skrittet, i hendene. Noe virkelig galt var tydeligvis i ferd med å skje. Mennene gikk ut da bilen stanset. De befant seg nå like ved et jernbanespor. De dro ham ut og tvang ham med seg et stykke bortover skinnegangen.
-Her legger vi ham, sa den ene. Om to timer kommer toget, og dermed har vi løst problemet.
-Skal dere drepe meg! ropte han. Men ingen hørte hva han sa. Hodet hans var fullt av forvirrende tanker. Hvem var disse karene. Leiemordere? Hvem hadde engasjert dem? Hva hadde fått dem til å gjøre dette? Hvordan skulle han komme seg ut av denne situasjonen? Han klarte ikke gjøre motstand og måtte innse at de nå bant ham til skinnegangen. Det kalde jernet var ekstra kaldt nå. Stillingen han lå i, var heller ikke god. Repet strammet hardt, for de kunne visst sine ting, disse mystiske barbarene. Kort etter var de forsvunnet og han hørte bilen starte og forsvinne i den mørke natten og lot ham ligge der alene og vente.
Minuttene ble til timer. Han var totalt lammet og alle slags merkelige følelser jog gjennom kropp og sjel. Mest var det redsel, men også raseri. Han skulle komme seg løs. Det var tid nok til å forsøke, to timer til toget kommer, hadde de sagt. Han kunne vri hodet litt til begge kanter, men skrike om hjelp kunne han ikke. Teipen foran kjeften satt godt. Hender og føtter var skikkelig bundet og hvor mye han enn prøvde å lirke seg fri, måtte han bare gi tapt. Hvor var hans kone nå? Hvorfor var hun borte når han trengte henne. Var hun også forsvunnet på mystisk vis? Hun var vel ikke med på dette forresten? Tankene ville ikke stoppe. Redselen og raseriet gikk over til panikk og desperasjon. Han kunne ikke røre seg og hadde nesten gitt opp å komme fri. Han måtte innse at dette var slutten for ham. Han resignerte for første gang i sitt liv.
Minuttene ble mange og snart var to timer gått. Han hørte faktisk toget langt borte. Stillheten rundt en gjør at en kan høre den minste lyd om en ligger helt stille. Og det gjorde han nå. Det måtte være minst en mil unna, men med den vanlige farten over strekningen her, ville ikke dette vare lenge. Lyden ble sterkere. Stål mot stål og mange tonn rullende jernhjul gikk ikke lydløst for seg. Av og til hørte han togfløyten. Det hele var så uhyggelig at han nesten besvimte. Han trodde han drømte. Dette var virkelig et forferdelig mareritt. For dette kunne ikke være sant! Likevel, der lå han bundet fast til jernbaneskinnene og bare ventet på den visse død. Hvordan var det forresten å dø? Kanskje ikke så ille om det gikk fort. Men denne ventingen var fryktelig. Panikken steg og han følte seg snart helt desperat. Så fort alt hadde gått. Riktignok hadde han en del fiender, men hvem ville gjøre opp med ham på denne bestialske måten? Han hadde selvsagt visse anelser, men kunne ikke gjøre noe med det nå. Hvordan skulle han få gitt beskjed om hvordan dette hadde hendt? Hvem ville finne ham? Kanskje ingen, for han ville bli malt opp av toget om kort tid. Kanskje det ikke hadde så stor fart likevel og at de så ham og klarte å stanse?
Snart så han det sterke lyset fra toget. Det var ennå langt unna, men kom skremmende raskt nærmere. Hjertet hamret vilt i hans bryst som aldri før. Han følte det stigende stresset, den følelsen av sykdom i sinn og kropp når hjernen vet at den må klare noe og samtidig kan regne ut at den ikke kan klare det. Dette måtte være det ultimate stress og blodtrykket steg slik at han kunne dø av det før toget rakk fram. Men enden på det ville bli den store og evige hvile. Han resignerte fullstendig nå, selv om pulsen gikk som en desperat dampmaskin ute av kontroll like før den eksploderer. Nå var toget bare noen hundre meter borte.
Han ventet på revyen, som alltid kommer like før eller idet en dør. I løpet av noen få sekunder er det som en film om ens liv spoles bakover i et rasende tempo. Og ganske riktig, nå så han for seg forskjellige scener fra livet sitt, fullt av krangel og problemer. Han så for seg ansiktene til alle i byen han hadde kranglet med. De viste seg for ham i et tempo han ikke trodde var mulig å oppfate, men han kjente dem alle igjen, og plutselig var de alle med på toget. De lo og hadde det moro. Nå så han det plutselig tydelig. Helt fremme i lokomotivet så han kjente fjes fra jernbanen, fra kommunen, fra klubben, fra nabolaget. At det kunne komme så mange mennesker inn i et lokomotiv? Nå stirret alle på ham der toget tordnet frem de siste meterne før han ble truffet av tonnevis med stål. Først ble alt svart, men så kom det et sterkt lys. Revyen var slutt og ingen muligheter for reprise.
-Merkelig, sa han til seg selv idet han døde. Det var jo slett ikke vondt. Og helt annerledes enn han hadde trodd. Var han virkelig død? Hvordan kunne han da tenke? Sjelen! sa han til seg selv og skjønte straks at sjelen levde sitt eget liv utenfor kroppen et sted. Derfor kunne han nå se seg selv i en herlighet andre dødelige helt overlegen, og alt annet ble nå uvesentlig. Ikke engang dem som hadde kjørt på ham ble betydningsfulle nå. De levde fortsatt i den gamle verden han nettopp hadde forlatt, mens han var kommet inn i en ny. Hurra! Han var på vei til selveste himmelen!
Han kastet et siste blikk på seg selv, sin livløse kropp som lå tvers over skinnegangen.
-Hm, tenkte han. Toget må ha kjørt gjennom meg, uten å gjøre annen skade enn at sjelen ble frigjort fra kroppen. Kanskje han bare hadde dødd av sjokket? Han følte nå at han svevde bortover og oppover. En virkelig underlig følelse han aldri hadde opplevd før. Lyset ble sterkere og nå så han en stor åpen port foran seg. Perleporten! Han kunne gå inn gjennom den uten problemer. Nesten som i drømme og med en viss lykkefølelse vandret han bortover en slette. Her var riktignok øde og folketomt, men varmt og lyst. Plutselig ser han en interessant skikkelse komme imot seg et stykke unna. Det var en kvinne. En sensuell og vakker kvinne som han straks bestemte seg for å bli kjent med.
-Hei. Jeg heter Maria. Jeg er kommet for å behage deg. Stemmen var myk og forførende og han tok henne straks inntil seg når hun var kommet nær nok. Det var en merkelig følelse. Men Maria var da virkelig nok. Selv var han lett kledd i en hvit kjortel og Maria likedan. Dermed gikk det som det alltid går når to motsatte seksuelle vesener slipper seg løs. Men etter en kraftig stønnende utløsning hos ham, visnet hun liksom bort og smeltet i armene hans. Moro var det likevel, men han merket at det svidde litt. Bar hun på noen sykdom? Til slutt var hun borte i en grå tåke og han sto der helt forundret tilbake i støvet. Han reiste seg og så seg om, og bestemte seg for å vandre videre i det øde landskapet. Ikke lenge etter så han nok en skikkelse komme imot seg. Også dette var en kvinne, men ikke fullt så vakker som den forrige.
-Hei, Jeg heter Maria. Jeg er kommet for å behage deg. Det var da pokker så merkelig. Akkurat som for få minutter siden, og denne nye kvinnen lignet dessuten litt på den forrige. Hun var hesere i stemmen og dessuten litt rynkete, men like fullt en flott kvinne. Han forsto instinktivt at han var kommet til paradis og ble belønnet med kåte jomfruer på løpende bånd. Var det ikke syttito stykker? En mannlig fryd bruste i brystet hans. Han tok den nye Maria inntil seg og dermed var det gjort igjen. Nok en gang ble det en real saftig omgang og han ventet på at hun skulle forsvinne, noe som også skjedde. Dette skulle bli moro! Men han ble brått revet ut av fryden. For det svidde mer nedentil og begynte å verke i lemmet hans.
Han kom seg på bena etter at hun var blitt borte og vaklet et stykke videre. Kort etter var hun der på nytt. Det vil si i en litt enda simplere utgave enn de to andre. Hun var liksom blitt litt eldre nå og styggere. Men likevel fortsatt interessant som seksuelt objekt. Etter at hun hadde sagt at hun het Maria og hvorfor hun kom for å møte ham, kunne han ikke dy seg for å spørre hvor lenge dette skulle fortsette.
-Så lenge du selv ønsker, og litt til, svarte hun med sin hese stemme. Dermed rullet de rundt og rundt i den reneste fryd. Men snart var hun også forsvunnet uten at han forsto hvordan og hvorfor. Denne omgangen var også frydefull, men nå begynte han å kjenne kraften ebbet ut parallelt med at smertene i lysken ble sterkere. Han måtte ta det litt med ro og komme seg til hektene. Han hadde tid nok, og jomfruer i hopetall, skjønt den siste kunne vel neppe være jomfru. Han følte lemmet dingle inne i en svær tunnel. Kanskje hun også var syk og smittefarlig? Hadde disse påståtte jomfruene påført ham en astral venerisk kjønnsykdom?
Etter en stund kom nok en kvinne som het Maria og det gikk ikke annerledes denne gang enn de forrige. Og det til tross for at hun var enda grimmere enn den forrige. Nesten som ei heks, tenkte han og grøsset. Men han hadde alltid vært umettelig når det gjelder kvinner og tok begjærlig det som bød seg, store eller små, svarte eller hvite, pene eller stygge. Etter de første tolv himmelske jomfruer, var han så utkjørt at han ikke orket tenke på en kvinne på lenge. De ble jo desssuten bare verre og verre. Og smertene likeså. Men kvinnene stoppet ikke å komme. De stirret stygt på ham og tvang til å ligge med seg. Og ganske riktig, ut av ingenting kom nok en kvinnelig skapning som sa hun het Maria. Nå var det hele rett og slett blitt motbydelig. Den trettende. Nå orket han ikke mere og sa til henne med en forpint stemme:
-Jeg liker meg ikke lenger her i himmelen! Jeg klarer ikke mer! Vær så snill å la meg være i fred!
Kvinnen stirret på ham med sine gule øyne og spurte:
-Hvem er det som har fortalt deg at det er himmelen du er kommet til?
Dette sjokket var mer enn hva han kunne klare. Ikke engang når toget kjørte over ham, var skrekken større. Og det var denne fryktelige følelsen som vekket ham. Eller var det nok en kvinne som ropte på ham? En stemme han kjente igjen? Hans egen kone var det for svingene! Han hadde lenge ligget på sofaen med et mareritt så fælt at han var både svett og skjelven. Men han levde! Det hadde bare vært en drøm! Bare et mareritt!
-Du må våkne, sa hans kone nok en gang. Det står tre menn på trappen som vil snakke med deg!