HUSHOLDERSKEN

Mange sier at jeg er gal, men jeg vet jo selv at det ikke stemmer. Det er bare disse idiotene som er så grønne i hue. Akkurat som samboeren min, men hun er virkelig sinnssyk og faktisk en farlig psykopat. Hun eier ikke følelser og ville vært i stand til å drepe hvis det ble nødvendig. Derfor var det like godt at Mette forsvant. Så nå sitter jeg altså her alene i slåbroken min ved kjøkkenbordet og leser morgenavisen og hører at noen kommer opp trappa utenfor og banker på døra. Jeg er alltid på vakt og lurer et øyeblikk på om dette er en venn eller fiende. Kanskje jeg burde kle på meg? Nei, det har jeg ikke tid til og går for å åpne.

-Neimen kom inn Trygve, er du virkelig oppe og ute så ugudelig tidlig? Nå skal jeg jaggu hente en kald morgenpils til oss. Kom og sett deg her, sa jeg og dro frem en pinnestol som han slo seg ned på og vippet av korken på flaska med en smørkniv før han begynte å snakke.

-Jeg måtte jo stikke innom og se hvordan du hadde det etter at jeg hørte at Mette hadde reist. Kan ikke være lett for deg akkurat nå. Ikke at jeg tror du savner Mette ettersom dere stadig var i tottene på hverandre, men du er jo ikke akkurat så veldig huslig av deg. Jeg synes jeg ser deg vaske klær eller pusse vinduer! Men kjenner jeg deg rett, så klarer du dette også. Du er som katten etter et luftig svev alltid lander på beina. Og så har du meg hvis du trenger hjelp til noe.

-Nå ja, du vet jo det kunne vel være både storm og høye bølger her, så det var vel like godt at det gikk som det gikk. For å si det som det er, så kjennes det bra med litt forandring nå. Mette kunne laget store problemer for meg hvis hun fikk vite hemmeligheten min. Heldigvis var hun for dum til å finne det ut. Dum og deilig som de fleste blondiner, Men altså farlig når hun ikke fikk det som hun ville. Et merkelig psykotisk tilfelle.

-Hun kommer vel ikke tilbake heller, sa Trygve. Hun virket ganske konsekvent når det var noe hun ville og gikk aldri tilbake på noe. Men har du på den annen side tenkt å fortsette livet helt alene da? Uten å ha noen å stelle for deg, jeg mener det huslige og praktiske. Dessuten kjenner jeg jo til ditt behov for kvinnfolk, jeg sier ikke mer for du vet hva jeg mener.

Pilen traff der den skulle. For jeg kunne jo ikke tenke meg å gjøre noe husarbeid selv. Lage mat, vaske klær, rydde og stelle i huset, vaske gulv, pusse vinduer og så videre. Det var dette Mette hadde tatt seg av og som jeg heretter må må gjøre selv dersom jeg ikke finner på noe lurt. Jeg har jo også andre ting å gjøre og var faktisk litt på etterskudd.

Trygve drakk ut og sa han måtte videre. Selv satt jeg igjen ved bordet etter at han var gått og forsøkte å tenke. Jeg lurte på hvor lenge det ville gå før jeg virkelig trengte ei dame, og ikke bare til husarbeid. Men sånne kunne man jo ringe til og så ville de forsvinne etterpå. En tusenlapp er billig mot å slippe å betale alt annet for dem. Klær, smykker, makeup og så videre. Men så var det altså dette med husarbeid da. Hvor lenge ville det gå før jeg trengte hjelp i huset? Jeg grøsset over tanken på hauger av skittentøy, et berg av en oppvask og gulv som skrek etter vask, for å ta de viktigste. Og matlaging var jeg slett ikke glad i. Inntil videre fikk det holde med Fjordland fra frysedisken.

Dagen etter hadde jeg bestemt meg. Det var ingen vei utenom. Jeg måtte søke etter en husholderske før situasjonen ble desperat. Kanskje det fantes ei lita søt snelle som ville ha jobben pluss litt ekstra sengekos om så skulle være? Jeg lekte med tanken, men kom til at jeg måtte være ytterst rasjonell nå og ikke la meg dirigere av seksuelle fantasier. Jeg smurte meg et knekkebrød med brunost som jeg knasket i meg mens jeg leste ferdig avisen. Sannelig, der var det en liten annonse som fanget min interesse: "Kvalifisert hushjelp ledig for oppdrag". Et mobilnummer, som kunne bety at denne dama kunne befinne seg hvor som helst. Ganske nær eller et stykke unna. Jeg bestemte meg for å ringe henne og fant ut at hun bodde i Moss.

Det var en voksen men vennlig stemme i andre enden. Litt brytning som tydet på at dette var en utlending. Bra, tenkte jeg, for da kan hun sikkert greie husarbeidet. Vi ble enige om å møtes. Hun skulle komme hit med toget på fredag og jeg sa ja til å plukke henne opp.

Presis klokka 10.05 rullet toget inn på Halden stasjon og jeg sto klar på perrongen for å møte dette vilt fremmede mennesket som kanskje snart skulle vaske undertøyet mitt. Når vognene nesten var tomme for passasjerer og jeg enda ikke hadde sett noen som kunne passe beskrivelsen, så jeg henne stige ut. Rund men kort og med en voksen mine. Bærende på et par kofferter som om hun allerede hadde fått jobben og skulle flytte inn. Jeg gikk henne i møte og startet samtalen forsiktig.

-God dag. Det var Maria Fernandez ikke sant
-Jovisst. Og det er du som trenger en hushjelp?

-Akkurat og velkommen til Halden får jeg vel si. Bilen står her borte, så kan jeg like godt hoppe i det og vise deg huset jeg trenger hjelp til å holde i orden. Det ligger oppe på Aspedammen et stykke utenfor byen. Jeg er blitt alene skjønner du og klarer ikke husarbeidet selv. Jeg driver en liten servicebedrift og har for mye annet å gjøre enn husarbeid.

Et kvarter senere var de fremme på gården. Det vil si det var egentlig ikke noen gård, bare et hus på landet noen kilometer utenfor sentrum. Men til gjengjeld var det en gård i nabolaget som luktet både det ene og det andre. Selv hadde jeg noen hvite italienere og dermed ferske egg hver morgen. Men lukten brydde ikke Maria seg om, og var glad for å ha tilgang på egne friske egg. Etter en halv time ble vi enige og dermed gikk det som hun hadde tenkt og fikk flytte inn på et rom ovenpå med egen balkong og bad på gangen.

Åtte tusen i måneden skattefritt, mandag til fredag, fire timers daglig arbeid og fri i helgen så hun kunne reise hjem til seg selv. Hun hadde en venninne i Moss som hun var mye sammen med. Fri kost og losji og transport til og fra toget. Det var en enkel avtale vi begge kunne leve med. Så fikk vi prøve et år i første omgang. Ett skår i gleden, det ble ikke noe mer enn hjelp i huset. Effektiv hushjelp ja, men som neppe passet til å kose seg med på fritida.

Første uke gikk og huset ble skinnende rent og tøyet i så fin orden som det ikke hadde vært på lenge. Maten var det heller ikke noe å si på. Men etter hvert ble hun varmere i trøya og viste en smule misnøye med hvordan jeg selv stelte meg. Hun var visst den meget bestemte typen denne dama. Jeg slang bare tøyet fra meg på golvet i stedet for å legge det i korgen og jeg lot min tallerken med matrester bare stå og tørke. Jeg fant ut at det bare var å lystre. Men etter nok en ukes tid og etter å ha vært sammen med sin venninne i to helger, ble stemmestyrken skrudd opp enda et hakk.

-Du sa du hadde mye annet å gjøre, men jeg har ikke sett noe av det. For meg virker du bare lat. Det eneste jeg ser deg gjøre er å mate hønsene og hente egg. Hvis jeg nå skjemmer deg helt bort, ender det vel med at du behandler meg som en slave. Hun spyttet ut ordene og virket irritert syntes jeg. Kunne hun ikke bare forholde seg til jobben som husholderske og det vi var blitt enige om?

-Jeg har faktisk mye å annet å gjøre, forklarte jeg atter en gang. Men min kollega er bortreist for tiden så jeg ikke får gjort noe akkurat nå. Det var nesten sant, for Trygve var nå på besøk hos den gamle syke mora si i Fredrikstad. Han var ikke med i virksomheten, han bare visste om den, men var tett som ei potte. Ellers hadde hun nok rett i at jeg kunne virke lat i hennes øyne. Mitt lille kontor hadde hun ikke adgang til bortsett fra når det skulle gjøres rent, og da var allle papier innelåst i skapet. Jeg svelget fornærmelsen, delvis fordi hun var flink i huset og delvis fordi hun ikke kostet så mye. Hun kom jo fra et lavkostland og visste nok ikke hva noen forlanger for denne type jobb.

Trygve og jeg har kjent hverandre i over tjue år og har fulgt meg i utviklingen av mitt lille prosjekt. Ganske spennende og så lønnsomt som man selv gjør det til, men altså som det heter, litt på kanten av loven. Jeg var blitt trøtt av Statens evige trang til å kontrollere og skattlegge alt vi trenger her i livet. Min lille ide var ganske enkel, men min geografiske beliggenhet var ytterst optimal, hvilket jeg utnyttet til fingerspissene. 

Så var det fredag ettermiddag igjen og etter å ha skysset Maria på toget til Moss satte jeg kursen sørover direkte. I løpet av helgen skulle jeg til Flensburg med varebilen min og hente et nytt varepari. Deretter bringe godset til mitt lille lager i Sverige og være tilbake mandag morgen for å hente Maria kl. 10.05.

Tollreglene er gunstige innenfor EU, for egentlig er det jo åpne grenser. Men for alkohol er det likevel bestemmelser som hele tiden kan bli gjenstand for regulering. Det er altså en grense for hva man kan innføre, men derimot såpass sjelden kontroll at mange tar sjansen på å knekke fjærene under bilen så tungt er de lastet. Hvis man blir kontrollert, så er det ikke på vekten, men på hvor høyt bilen befinner seg over bakken. Derfor setter noen inn ekstra fjærer som jeg har gjort. Bilen blir stivere, men så blir jeg ikke kontrollert heller. Men bank i bordet, plutselig kan ting bli endret. Verden er forferdelig usikker.  

Min faboritt er Jeltzin vodka på 3-liters kartonger. Jeg kjøper hundre enheter hver gang og tapper det over på halvliters plastflasker for kildevann. Dette er god butikk og jeg har fått meg en stor kundekrets. Fire kartonger jeg kjøper inn for en tusenlapp blir 24 flasker ut til en hundrelapp for stykket. Enkel hoderegning sier at dette blir en fortjeneste på trettifem tusen kroner, altså en gang i måneden. Minus utgifter til leie av lager i Sverige. Men det er nødvendig, for jeg vil ikke ta sjansen på å frakte 300 liter vodka over norskegrensen. Blir jeg tatt og de skjønner at jeg har gjort en tur hver måned i lange tider, sperres jeg nok inne for en god stund og det har jeg da ikke lyst til. Sverige er derfor et flott land å bo så nærme at en tur over grensen ved Kornsjø bare er hyggelig. Der er det sjelden kontroll og når det skjer, blir jeg varslet av en kamerat som bor i bygda. Skulle jeg bli kontrollert, vil de se alle matvarene fra min ukentlige handleturen i Sverige, sammen med noen sixpacks med kildevann som i Sverige nesten ikke koster noe i forhold til i Norge. Kun en gang ble jeg stoppet uten at de oppdaget min lille hemmelighet: vannflaskene med vodka.

Sånn har det gått i snart ti år. En langtur til Tyskland i måneden og en handletur til Sverige en gang i uka, samt at det går en dag i måneden til omtapping. Egentlig skulle jeg ønske at en slik virksomhet kunne bli legalisert, men det blir nok lenge til. I mellomtiden får jeg døyve min samvittighet og trøste meg med at jeg gjør mange tørste sjeler veldig glad når de ser meg. Mette var nære på å oppdage hemmeligheten en gang. Og hadde hun gjort det, ville hun gladelig sett meg hektet. Den heksa var fin å se på og virket uskyldig som et lam, men hadde ikke samvittighet og kunne begå de mest bestialske handlinger. Men nå var hun heldigvis helt ute av bildet. Derimot er jeg ikke sikker på hva Maria ville sagt dersom hun fikk greie på dette. Jeg kunne ikke ta noen sjanser intil jeg visste hvor jeg hadde henne.

Maria hadde kanskje rett i at jeg virket lat. Derfor protesterte jeg ikke mot akkurat det. Jeg måtte bare ta det litt med ro i starten for å se hvordan det gikk med henne som hushjelp. Men nå er det gått en tid, så derfor kunne jeg komme i gang igjen nå. Lageret var tomt og kundene skrek hest med sine tørre struper. Alt gikk etter planen og jeg var frisk og opplagt igjen mandag morgen da jeg hentet Maria på stasjonen som avtalt.

Maria var katolikk, men ikke pietist. Hun kunne drikke både øl og vin og det som sterkere var. Men med måte og helst til maten. Rent prinsipielt hadde hun nok derfor ikke noe imot mitt forhold til alkohol. På den annen side, ville hun nok ikke like at jeg drev så stort som jeg gjorde. Jeg hadde lenge tenkt på å doble innkjøpet for kunder var det nok av. Derfor måtte jeg skjule virksomheten for henne. Det var ikke vanskelig, for alt befant seg i Sverige. På hver tur kjøpte jeg selvsagt litt øl og sigaretter til meg selv og Trygve. Hvis Maria var skarp nok, ville hun kunne se at dette var utelandske varer og ville kanskje spørre hvor jeg fikk tak i disse varene. Men da hadde jeg svar på rede hånd: Fra en kamerat.

På tirsdag fikk jeg en ny overhaling. Vaskemaskinen var gått i stykker fordi den var veldig gammel. Jeg burde for lengst ha anskaffet en ny og fikk beskjed om å dra til byen omgående. Ellers ble det ikke noen vask denne uka. Det var jeg enig i og la i vei ned til byen, men tenkte på at hun kunne vel sagt det på en mildere måte. Hun måtte liksom briske litt hver gang hun skulle si noe for å vise sin myndighet. Jeg håpet at hun ikke ble som Mette som ville ta kontroll over meg. Men her i huset var hun nå blitt så varm at hun nesten eide stedet. Det er forresten det som er problemet med utlendinger. Gir du dem lillefingeren, så tar de fort hele handa.

Onsdagen og torsdagen var det ikke noen klager og fredag skulle hun jo av gårde igjen. I helgen måtte jeg en tur til Sverige, for nok en gang var kundenes tørst var uslukkelig virket det som. Mandagen kom og Maria med. Denne gangen hadde hun tydeligvis hisset seg opp litt på forhånd, kanskje på grunn av en prat med venninnen hennes. Nå var plutselig ikke lønna god nok. Jeg begynte å bli en smule irritert, men sa at en avtale er en avtale som vi kan reforhandle om et år. Men hun kunne bare si opp dersom hun ville. Det ville jeg helst ikke, for jeg hadde bruk for henne. I tillegg til at hun gjorde en jobb, bodde hun i huset og legitimerte ved sitt blotte nærvær at alt var helt normalt der i gården. Både venner i bygda og naboer ble kjent med henne som en dyktig kvinne som holdt orden på meg. Ingen i Halden visste hva jeg drev på med, bortsett fra Trygve. Mine kunder befant seg lenger borte, faktisk noen helt inne i Oslo. Alle kom til et fast avtalt møtested i Halden hvor vi gjorde handelen ferdig på et øyeblikk og forsvant så hver til vårt. Cash and carry. Visse perioder var mer hektisk enn andre, for eksempel ved juletider og andre høytider. Da kunne det være kø, men det gjorde ikke noe fordi vi kjente hverandre alle sammen. Ingen kunne bli kunde hos meg uten at han hadde en til å gå god for seg.

Maria ville altså ha litt mer lønn. Jeg ga etter og la på en femhundrelapp. Men dagen etter klaget hun på maten. Det var for mye svenske kjøttbullar og falukorv som hun ikke kunne fordra og ba om å få skrive handleliste til meg. I og for seg greit det, svarte jeg. Men denne sytnga likte jeg jo ikke. Det måtte ikke bli mer nå, for da ville jeg begynne å lete etter noen andre, tenkte jeg. Det er jeg som skal ha kontrollen, ikke et hersens kvinnfolk.

Katastrofen skjedde etter at to måneder var gått. Maria hadde lagt merke til at jeg hadde veldig mange vannflasker bak i bilen da jeg hentet henne. Hun spurte hva jeg skulle med alt dette vannet, ettersom hun aldri hadde sett meg drikke av en vannflaske. Jeg drakk alltid vann av et glass jeg fylte fra springen som hadde altså hun merket seg. Her på landet har vi brønn med godt vann. Skarp og observant denne dama altså, tenkte jeg. Jeg burde tenkt meg grundig om, men kom bare på denne forklaringen som hun tydeligvis ikke trodde særlig mye på:

-Jeg har kjøpt inn dissse vannflaskene i Sverige for en kamerat som ikke har så godt drikkevann på gården, forstår du. Dermed tenkte jeg at hun ikke ville spørre mer. Men hun hadde lagt merke til at flaskene var løse, mens de hun hadde sett i butikkene, var pakket inn i plast seks og seks mens mine nå sto oppstilt i en større brun kartong. Hun sa ikke mer, men jeg så at hun tenkte.

Jeg begikk også den tabben å la et par flasker til meg selv bli stående i kjøleskapet. En gang hadde hun ikke kunne dy seg og skrudde av korken på den ene.
-Akkurat, sa hun til seg selv, var det ikke det jeg trodde!

Dermed kom det til nok et oppgjør. Hun ville vite hva jeg holdt på med fordi hun fryktet at det var noe ulovlig og at hun dermed kunne bli innblandet. Dette ble for mye for meg og bestemte meg for å sette foten ned og vise hvem som var sjefen. Jeg begynte dessuten å kaldsvette på ryggen, for hva kunne ikke denne dama gjøre hvis hun nå fikk grave videre. Hun tar jo fullstendig kontroll på meg og kan ødelegge hele virksomheten, for ikke å snakke om hele livet mitt. Langsomt kjente jeg at mit annet jeg, mitt alter ego, trengte seg frem like bakom den ytre bevisstheten. Det var en behagelig følelse av makt som vokste og vokste. Dermed begynte jeg å klekke ut en dristig plan. En skikkelig djevelsk plan må jeg vel si. For nå kunne jeg ikke bare si opp hushjelpen min og sende henne av gårde, jeg måtte faktisk bringe henne til taushet før det var for sent. Dermed gikk jeg gjennom planen min jeg hadde klar for Mette, dersom hun hadde oppdaget det som Maria nå tydeligvis har gjort. Fanken heller, kunne hun ikke bare gjort jobben sin og ikke spørre og grave slik!

-Maria, sa jeg neste ettermiddag. Du vet vi har en brønn borte i skogkanten. Det er der vi får vannet vårt fra. Jeg synes det har blitt litt spesiell smak på vannet de siste dagene. Kan ikke du ta en tur bort dit i morgen og sjekke om det har falt en rotte eller en fugl i brønnen. Jeg må til Oslo i morgen tidlig og har ikke tid til å gjøre det selv. Maria nikket og sa at hun skulle kontrollere brønnen neste morgen.

Jeg startet tidlig, før Maria hadde våknet og kjørte bilen bort. Rundt svingen var det en skogsvei jeg kjørte inn på og parkerte og ventet deretter til sola kom opp. Da fant jeg meg en liten utkikkspost hvor jeg kunne se når maria tente lyset på rommet sitt. Da det skjedde, listet jeg meg tilbake til huset og gjemte meg i vedskjulet. Kort etter hørte jeg Maria tusle ut døren og bort til skogkanten og brønnen. Jeg snek meg etter og gikk langs noen busker slik at hun ikke så meg. Etter at hun hadde løftet opp lemmen og tittet nedi det svarte klare vannet, skrittet jeg raskt frem og dyttet hele kroppen over kanten slik at hun etter et par sekunder lå nede i brønnen og bakset. Hun gulpet og prøvde å skrike, men det var for svakt til at noen kunne høre det, særlig etter at jeg la lemmen nedpå igjen.

Jeg ventet et par minutter til det ble stille der nede. Så gikk jeg mot hønsehuset og hentet ei av de gamle hønene som jeg kverket uten at det kom noe blod. Gikk deretter med faste skritt bort til brønnen igjen og slengte den døde høna ned i vannet og lot lemmen være oppe. Dermed kunne jeg vende tilbake til bilen og kjørte en tur til Oslo for å snakke med et par av de beste kundene mine. Alle skrupler og tvil og samvittighetskvaler ble liksom presset ut av hodet mens jeg skrudde på radioen for å finne en stasjon med beroligende morgenmusikk.

Om kvelden da jeg kom hjem, ropte jeg på Maria, som naturligvis ikke ville svare. Jeg ville så lete etter henne over alt uten resultat og tilkalle naboen for å få hjelp. Så ville han komme og vi ville oppdage at brønnen var åpen og springe dit. Der ville vi finne Maria druknet sammen med ei høne som hun tydeligvis ville prøve å redde men selv falt nedi brønnen. Høna først og deretter Maria, mens det i virkeligheten var omvendt. Men hvem kunne bevise det?

Sjokket kom etter at jeg hadde ropt et par ganger på Maria. For etter en kort stund svare hun fra døråpningen der hun sto lys levende og gjorde meg reddere enn jeg noen gang har vært. Heldigvis hadde jeg ennå ikke tilkalt hjelp fra naboen, så det var bare Maria og jeg som opplevde dette bisarre absurde øyeblikket.
-Som du ser, så er jeg ikke død, sa Maria med en iskald stemme. Du kjenner meg ikke godt nok, så du tenkte vel ikke på at jeg skulle klare meg, din jævel. Men jeg har vært ute for verre ting enn dette, selv om dette var ikke bare sjofelt gjort, men dødesns alvorlig og kriminelt. Når jeg kjente at du dyttet meg og jeg falt ned i det kalde vannet, forsto jeg at jeg måtte spille død så fort som mulig. Men jeg klarte å sette føttene på et par steiner i brønnveggen og holdt meg fast så hodet kom over vannet. Når jeg fikk den døde høna i hodet, forstå jeg hele din grusomme plan, men måtte vente. Da jeg hørte bilen starte et stykke unna, forsto jeg at banen var klar og greide til slutt å klatre opp og ut siden luka var åpen. Dette hadde du nok ikke tenkt på, men du må ikke glemme at jeg er ganske viljesterk. Jeg har blitt nødt til å lære mange kunster og knep både i mitt hjemland og her i Norge. Folk er ikke så vennlige mot oss utlendinger, heller ikke du. Men nå skal du høre på meg:
Å anmelde deg for dette drapsforsøket gir meg ingen ting. Heller ikke om jeg anmelder deg for smugling. Det vi nå skal gjøre er å snakke ut om hvorfor du var så redd for meg at du valgte denne dramatiske utveien. Dessuten hvordan vi kan bygge en bro over denne hendelsen og starte på nytt. Jeg har bodd papirløst i Norge i over ti år og har blitt nødt til å slite meg ut for knapper og glansbilder. Nå skal du gifte deg med meg slik at jeg får oppholdstillatelse og et normalt og legitimt liv. Så sier vi ingen ting om dette til en eneste levende sjel. Som du forstår kan jeg være riktig tøff og kan tenke praktisk. Jeg skjønner at du har psykopatiske tendenser, men jeg vet hvordan jeg skal temme deg. La oss nå tenke stort og utvide forretningen og gjør meg til partner, fifty fifty. Dette er et tilbud du ikke kan si nei til. Derfor kan du nå komme inn til middag. Jeg byr på stekt høne med en iskald hjemmelaget eggelikør som aperitif for å feire vårt nye liv.

ROALD DANIELSEN