FISKEBEINET

Alfred het han og var en ekstrem gnier som knapt unnet seg og familien maten. Han hadde en spinkel kone og var far til deres to gutter på ti og tolv som tydelig bar preg av familiens diettprogram. De levde nesten på sultegrensen og næret seg på gammel kneip han kjøpte billig i sekker av bakeren som han sa var til kaninene. Men han hadde da ikke kaniner, bare to evige sultne guttunger på full fart inn i voksealderen. Billigste margarin og hjemmelaget blåbærsyltetøy eller gulost når den var på tilbud. Av og til kunne det vanke en bitteliten pakke billigste servelat på frokostbordet, men da var det stort. Til middag var det i beste fall pølser, grillpølser til tolv kroner pakken som skulle holde til alle. Litt poteter og kanskje en gulrot på deling. Så her var det ikke akkurat overdådig fråtsing av noe slag. Alle var derfor syltynne som streker i luften og som knapt kastet skygge på sommerens fineste soldag.

Men så skjedde det at naboen hadde et lite tjern på gården der han satt ut fiskeyngel og foret den opp til feit og fin ørret. En sensommerkveld ruslet Alfred forbi tjernet og lurte på hvordan denne fisken smakte. Jo mer han tenkte på det, jo mer fikk han lyst til å prøve lykken i tjernet, men ikke før naboen hadde langt seg. For han hadde jo ikke tenkt å betale for fisken når den like godt kunne hentes helt gratis.

Så gikk han hjem og laget seg ei fiskestang av ei tynn fin selje. En rull med fiskesen hadde han etter faren sin og jamen fant han ikke en krok også. Så var det å grave etter mark. Snart hadde han en boks og så på klokka. Snart halv ti og det begynte å mørkne. Han listet seg ut og så etter om lyset hos naboen var tent. Det var det, men bare i et rom. Det var vel soverommet, tenkte Alfred og beveget seg forsiktig ned mot tjernet. Til kona og ungene sa han ikke hvor han skulle, bare at han ville ta seg en kveldstur.

Så snart han hadde slengt ut snøret satt det en tung rugg på kroken. Slik er det å fiske oppdrettsfisk, tenkte han. De er store og mange og alltid sultne og biter på det første de ser. De er ikke vant til fiskekroker og har ikke lært seg å være forsiktige. Dermed fikk han ørreten opp på myra og fant fram kniven for å bløgge den. Så pakket han fiskesakene sammen og tok markboksen og fangsten og listet seg forsiktig hjemover. Men han merket ikke at det var noen som stirret etter ham.

Hjemme igjen kunne han fortelle om denne hyggelige overraskelsen. Han hadde nemlig vandret langs tjernet og sett denne ørreten hoppe og ta feil av retningen så den havnet på tørre landet i stedet for ned i vannet. Han ville hjelpe den ut igjen, men den var så sleip at den bare gled ut av hendene hans og derfor kom lenger og lenger bort fra tjernet. Den ble da så utmattet at den faktisk døde på stedet. Derfor kunne han ikke sette den ut i tjernet igjen og forpeste hele vannet. Han kunne heller ikke få seg til å vekke naboen for en stakkars ørrets skyld. Derfor måtte han jo bare ta fisken med seg hjem. Det var jo ikke nødvendig å kaste den, for den kunne jo spises.

Hans kone sa hun ble veldig glad for fisken, for nå skulle de endelig få seg en god middag. Hun visste at guttene ikke likte fisk, for ingen unger gjør vel det. Men ikke før i morgen, for nå var det blitt for sent til å gjøre noen verdens ting. Guttene var allerede sovnet og nå gikk både mor og far til sengs. Før hun sovnet lurte hun på om det han fortalte var helt sant, mens han var sikker på at løgnen hans ble slukt rå. Glad og tilfreds over å ha løyet så glatt, sovnet han fredelig inn og våknet ikke før neste morgen som var en strålende søndag.

Formiddagen ble fisken renset etter frokost og alle kunstens regler og kokt i en stor gryte. Alfred hadde skrelt poteter og nå sto denne gryten også og fosskokte. Snart satt de alle fire til bords og faren gledet seg til en herlig fiskemiddag.
-Men vi liker ikke fisk, sutret de to guttene samtidig. Fisk er vondt for det er så mye bein i den. Kan vi ikke heller få pølser?
-Nå får dere jamen santen gi dere med denne sytingen, sa far. Spis opp det dere får, ellers blir det ingen mat på dere. For her i gården kaster vi ikke mat.
-Jo, du kastet matpakka min en gang jeg skulle på skolebussen! Tolvåringen var ikke redd for å synge ut mot faren og visste at han kunne få bank for dette. Men det var jo sant, for faren hadde virkelig tatt fra gutten matpakka og kastet den på veien.
-Okay da, men det var den gangen og ikke nå. Du hadde vært slem og sa noe stygt om maten. Derfor måtte pappa straffe deg. Du burde fått juling nå, men du skal slippe dersom du spiser opp fiskestykket ditt uten flere nykker.
Dermed var freden igjen senket seg over middagsbordet og måltidet kunne begynne.
Guttene turde ikke gjøre annet enn hva faren sa, men tenkte på at det var trist at han kunne bli så fryktelig sint at noen hadde sagt han måtte ta medisin for det.

Plutselig kom det et forferdelig skrik fra faren så mor holdt på å miste sleiva med et stort fiskestykke. Så sannelig hadde han klart å sette et fiskebein fast i halsen! Og akkurat nå som han syntes fisken smakte best. Han jamret og bar seg og forlangte at hans kone måtte gjøre noe, for han holdt jo på å bli kvalt og kunne dø! Men hva i all verden skulle hun gjøre?
-Gap opp, sa hun. Og han gapte, men hun så ingen ting utenom den svære røde drøvelen som dinglet fra taket inners i ganen hans.
-Du må prøve å hoste det opp!
Han så på henne med ergerlige og ville øyne, for han hadde jo nesten ikke luft igjen i lungene sine og det var vondt å trekke pusten. Men han hadde ikke noe valg, han måtte klare å hoste det opp!

Men selv om han prøvde å hoste og harke aldri så mye, ville beinet ikke rikke seg av flekken. Det satt visst som en spent fjær tvers over spiserøret et stykke nedi og truet med å bore seg gjennom veggen på begge sider. Dette var ikke til å holde ut og han tenkte på om det hadde gått troll i fisken han hadde stjålet og løyet om. Men han hadde jo stjålet så mange ting og aldri hadde noe tjuvgods hevnet seg på noen måte. Det måtte være noe spesielt med denne fisken.

Mens han satt der utmattet og ikke visste sine arme råd, banket det hardt på døren. Kona sprang og åpnet og så at drt var naboen som kom for å hilse på.
-Men så hyggelig, kom inn! Vi holder på å spise middag. Men det har dessverre skjedd noe her.

Alfred vred seg på pinnestolen og innså at noe var galt. For denne naboen pleide aldri stikke innom, ikke andre heller for den saks skyld. De bodde på landet og hadde ikke så mange venner og bekjente.
-Dere har fisk til middag ser jeg. Smakte den godt?
-Vi ville heller hatt pølser, sa guttene nesten i kor.
-Som fisk skal smake, sa mor og ante uråd. Men mannen min har nettopp satt et fiskebein i halsen og holder visst på å kveles. Vi vet ikke hva vi skal gjøre. Om vi ringer til legen, kan min mann være død innen han kommer. Kanskje du kan komme med et godt råd som kan redde ham?
-Få mannen din til å le. Gi han noe han kan gapskratte av, så pleier fiskebeina sprette opp av seg selv.

Men det var lettere sagt enn gjort, for Alfred var en alvorlig mann og var nå utsatt for en fare som nå kunne koste ham livet. Han kunne faktisk ikke le ellers heller og slett ikke når tingene var så alvorlig som nå. Når han var sammen med andre som lo så tårene trillet, skjønte han ikke hva som var så morsomt. Skulle han le av noe måtte det i så fall være hvis hans erkefiende fikk seg en på kjeften eller noe sånt. Da kunne han flire og le av hjertens lyst. De to uvennene var som kamphaner og kranglet ofte, noe naboen visste om.
-Men da har jeg en god og en dårlig nyhet, sa naboen. Vi tar den gode først: Jeg hørte nemlig at din erkefiende har vært utsatt for en ulykke. Han ramlet ned fra stigen når han skulle male huset og brakk begge beina og sitter nå i rullestol.

Når alfred hørte det, lyste han opp i et stort smil og ga seg til å le og hikste slik at han glemte fiskebeinet i halsen som derfor mistet grepet i begge ender på grunn av alle rystelsene i spiserøret og den sterke luftstrømmen at det ble blåst ut og havnet på stuegulvet. Dermed ble Alfred reddet fra døden og takket tårefylt sin nabo for at han hadde kommet på besøk i siste liten. Naboen viftet takknemligheten vekk med en enkel gest og tenkte på hvor kjapp han kunne være til å finne på ei skrøne på sparket.
-Den dårlige nyheten må du dessverre også få. Jeg så at noen fisket ulovlig i tjernet mitt i går kveld og har vært nødt til å melde tyveriet til politiet. Jeg håper ikke at det var denne fisken du nettopp har spist.

ROALD DANIELSEN