TRAGEDIEN MARY CELESTE

FORORD

Mary Celeste var bare tretti meter lang og veide knapt tre hundre tonn. En liten tomaster bygd i 1861 ved Nova Scotia i Nord Amerika. og som først fikk navnet Amazon. Fra første stund var hun forbundet med ulykker. Kaptein McLean fikk lungebetennelse og døde på jomfruturen. Hun kolliderte senere med en fiskebåt og ble ført til et skipsverft for reparasjon hvor det brøt ut brann i skipet. Etter en tid kolliderte hun på ny med en båt i den engelske kanal. Så gikk hun på grunn i en storm ved Nova Scotia. Hun ble reddet og reparert igjen, for deretter å bli solgt til Richard Haines i New York. I 1869 ble hun døpt om til Mary Celeste i håp om at det ville bringe henne mer hell og mindre uhell. Men dette skipet skulle likevel bli det mest kjente spøkelsesskip av alle. Og den magiske auraen rundt navnet skulle komme til å bestå i mange år etter at hun var borte. Av alle steder var det Tveita i Oslo som skulle bli det aller heteste åstedet for et kunsttyveri i millionklassen som ble knyttet til hennes sagnomsuste navn.

Dette er en fantasifull beretning basert på virkelige hendelser og lagt til et geografisk kjent sted for å gjøre handlingen mer livaktig. Enkelte karakterer i beretningen kan kanskje ligne på levende personer i virkeligheten, men denne likhet er i så fall ikke tilsiktet, men helt tilfeldig.

Mary Celeste for fulle seil

i begge sine stolte master

under himmelens enorme speil

Mot sitt mål hun haster

med folk og last av edelt slag

til hygge og til velbehag

En liten storm hun kunne takle

men lasten kunne slite løs

og få seilasen til å vakle

om vinteren når vannet frøs

Det luktet sterkt av deres last

som gjorde at de nå satt fast

For tusen tønner fulle var

av ting som farlig kunne være

Om dette stoff man bare tar

og ikke lar seg dette lære

da skuta eksplodere kan

og bringe henne under vann

Kapteinen derfor roret grep

fordi han ville redde dem

i livbåten som var på slep

og få dem alle sikkert hjem

Men stormen kom i all sin hast

slik at hele linen brast

Marie Celeste drev mot øst

uten livbåten på slep

men ingen hørte deres røst

i vinden sterke som den pep

Havet ubønnhørlig alle tok

som skrevet er i denne bok

KAPITTEL EN - TRAGEDIE TIL HAVS 

Kaptein Benjamin Briggs var godt forberedt og visste at Mary Celeste var et godt fartøy. Som handelsskip hadde hun gjort flere vellykkede turer over Atlanteren. Nå var han klar til en ny reise fra New York til Genova i Italia med en eksklusiv spritlast som skulle brukes til å sprite opp italiensk vin. Dagen for avreise hadde kommet. Den 5. november 1872 var en sur vinterdag da snøen kom tidlig. Vinden var østlig og perfekt for Mary Celestes første del av ferden inntil hun kom ut i de faste vindstrømmene. Kaptein Briggs gledet seg til denne turen og hadde tatt sin kone og datter på to år med seg. De skulle oppleve italienske Genova som de hadde hørt så mye spennende om. De skulle slippe den sure New York-vinteren denne gangen og heller nyte den milde solen i Italia. Neste vår skulle de tilbake igjen. Mannskapet var åtte i tallet, deriblant en danske og fire tyskere. Alle sammen tøffe karer som ikke lot seg skremme av det store havet i en liten båt. Og Mary Celeste var en solid båt som kunne ri av mer enn en storm eller to. Det skulle verden snart få vite.

-Kast loss, brølte kaptein Briggs og to sjauere på kaien lystret ordre. Kort etter gled skipet fra land og seilene ble heist som straks fyltes med vind. Elisabeth Briggs sto med sin datter Sophia Mathilda på armen og vinket til familien som var kommet for å se dem vel av gårde. Mannskapet vinket også til sine. For de hadde en lang og slitsom ferd foran seg. Hudson River åpnet seg mer og mer og snart var de gjennom Upper Bay og ute på det åpne hav. Vinden i seilene hørtes som suset i skogen akkopagnert av knirkingen fra det solide eikeskipet. Kaptein Briggs smilte fornøyd. Det var nå ti år siden han giftet seg med den vakre Elisabeth, og han gledet seg virkelig til denne turen og håpet at den ikke ville bli altfor strabasiøs for hans lille datter. Været var upåklagelig. Det hadde vært snø i luften i land, men nå var det strålende ettermiddagssol ute på det åpne havet. Det gikk mot kveld den første natten om bord. Først utpå ettermiddagen neste dag begynte vinden å bli sterkere. Kaptein Briggs ga ordre om å redusere seilføringen for ikke å drive henne for hardt. Hun var tungt lastet med nesten to tusen fat reneste 96 prosent alkohol for tørste europeiske struper. Selvsagt var den ikke drikkbar i denne tilstand, men utspedd i velsmakende italiensk vin, ville gjøre vinen enda mer velsmakende og velvirkende. Denne sterkeste konsentrerte alkohol fordunstet lett og var alt annet enn ufarlig. Men godt forseglet og surret om bord, var det nok ingen fare.

Etter tre dager i økende vindstyrke, var det nå blitt full storm og styrmann Richardsson slet med å holde kursen. Fokken framme var nok til å sikre en stabil fremdrift, men om stormen ble enda verre, måtte nok alle seilene ned til det ble roligere. Bølgene var blitt skremmende høye det siste døgnet, men heldigvis ikke så krappe og de seilte i medvind og red galant oppå de nesten ti menter høye vannkolossene. Elisabeth var akkurat blitt ferdig med sjøsyken, mens Sophia Mathilda ikke lot seg plage av rulling og kasting på bølgene. Hun var vel for liten til å reagere på slikt som bare var den deiligste vuggetakt. De satt alle nede i salongen og holdt seg fast. Bare styrmannen var på dekk og passet roret. Han hadde bundet seg fast og var vant til litt av hvert. Så en sjøskvett på et tonn eller så kunne han da klare. Alt vannet havnet jo ikke direkte på ham. Men dette tok på og snart var hans vakt omme og annenstyrmann fikk ta over. Andrew Gilling var dansk av opprinnelse og sterk som en okse. Han stavret seg frem til roret og brølte til Richardsson at han var klar og snart fikk styrmannen en velfortjent hvil. Det var akkurat i dette vaktskifte at det må ha skjedd noe med lasten. For plutselig sa kokken Edward Head at han kunne kjenne lukten av alkohol. Dette hadde ingen regnet med, men været var for dårlig til at man kunne gjøre noe som helst med dette nå. Heldigvis begynte vinden å avta og allerede neste dag var det såpass rolig at en inspeksjon kunne foretas. Bølgene var fremdeles høye, men mer som dønninger. Et godt tegn, for bølger er oppadgående og økende, mens dønninger er nedadgående og avtagende. Det blåste fortsatt friskt, men dette var ingenting mot det som hadde vært de siste dagene. Endelig var det såpass rolig at de kunne få i seg litt mat. Etter et godt felles måltid ga kaptein Briggs ordre om inspeksjon av lasten. Det viste seg å være mye verre enn ventet. Minst tre fat hadde slitt seg løs og var i ferd med å ødelegge flere. Sannelig ikke så merkelig at det luktet sprit av dette.  Men lukten var ikke det verste.

 

Tyskeren Volkert Lorenson kom tilbake med rapport om tilstanden og kaptein Briggs ble urolig, men lot det ikke synes. Kanskje han var den eneste som visste om denne nye faren. Damp fra 96 prosent alkohol er meget eksplosiv og antennes lett av en liten gnist. De var derfor alle i fare, men heldigvis var stormen over og hvis alt roet seg, ville alkoholen fordampe helt og forsvinne om den bare fikk litt tid på seg. Han tenkte seg om et øyeblikk før han kalte på alles oppmerksomhet. Da fortalte han dem om den fare de nå var utsatt for og at de alle måtte evakuere Mary Celeste for en stund, kanskje for en hel dag eller to for at alkoholen skulle fordampe og forsvinne. De måtte gå i livbåten og legge seg så langt bak skipet som mulig i tilfelle Mary Celeste skulle gå i luften. Tankene trengte seg på om dette skipet virkelig var så forfulgt av uhell som de hadde sagt. De fant den lengste lina de hadde om bord og bant seg til moderskipets akterende. Dette var deres livline, en navlestreng til mor, deres livsforsikring mot en fryktelig eksplosjonsulykke og mot å forsvinne av Atlanteren

De brakte med seg proviant og vann, samt tykke klær mot regn og vind. Atlanteren hadde budt dem en frisk start, men var nå betraktelig vennligere. Likevel følte kaptein Briggs at det kunne bli uvær igjen. Denne årstiden var ikke helt til å stole på. Dessverre fikk han rett. Før kvelden kom blåste det opp igjen. Vinden økte og det som de trodde skulle bli en rolig natt ble til det verste mareritt noen sjømann hadde opplevd. Kaptein Briggs hadde angret lenge på at han hadde fått kone og barn med seg og kjente et enormt ansvar overfor Gud. Ingen visste hvordan dette skulle ende. Vinden rev og slet i den lille båten som akkurat hadde plass til disse ti sjeler som nå satt og skalv på sine tofter. Det var ingen overhengende fare, for båten tok sjøen godt og skar seg gjennom vannmassene. De skimtet Mary Celeste lenger fremme i mørket som la seg over dem som et teppe. Hun hadde fått opp flere seil og drev fint fremover med roret bundet fast. Ingen kostbar tid gikk til spille mens alkoholen som fløt i lasterommet skulle fordunste. Først da kunne de vende tilbake og sikre resten av lasten.

Men ikke alt går som planlagt, og det verste var nå at lina begynte å vise tegn på svakhet. Et par meter foran baugen var den begynt å briste og kaptein Briggs bestemte seg for å hale seg innpå og feste den på nytt og derved unngå at lina røk. Det han ikke visste, var at denne trossen var gammel og burde vært kassert. Rederiets sparemani hadde gjort at ingen ting skulle kastes før det var helt ubrukelig. Men en kjede er som kjent ikke sterkere enn det svakeste ledd. Trossen hadde flere slike svake ledd og med den enorme belastning som dette var, kunne den ryke når som helst. Dette gikk langsom opp for kaptein Briggs som begynte å svette på ryggen av redsel for hva som da kunne skje. Han sa ikke noe til de andre, men satt seg ned på tofta med kone og datter tett inntil seg. De var redde og skalv, litt av frykt og litt av kulde. Han måtte tenke gjennom situasjonen. Skulle de ta sjansen på å dra seg tilbake til moderskipet allerede? Eller skulle de ta sjansen på at trossen holdt natten gjennom? Det var som valget mellom pest og kolera, og aldri hadde kaptein Briggs vært så i villrede. Dette stresset var vanskelig å tåle der han satt og følte seg fullstendig maktesløs. Han var overlatt i sin skjebnes hender og familien med. Han følte en fryktelig anger over å ha lokket dem med seg. Dette som skulle bli en fantastisk drømmereise var allerede et mareritt.

De hadde ligget bak Mary Celeste i femten timer nå. Kanskje det ville holde, men han tvilte på det. Kokken Edward Head regnet ut at dersom tre tønner alkohol hadde rent ut, ville det tilsvare seks hundre liter sprit flytende mellom de andre tønnene i lasterommet. De hadde åpnet en lasteluke for at det lettere skulle dunste vekk. Kokken regnet med at dette kunne ta minst 24 timer. Men alt var avhengig av temperaturen og vinden. Kanskje dampen ville bli sugd ut litt fortere når det blåste. Kaptein Briggs håpet at ikke flere tønner ble skadd. Vinden hadde øket litt, men var stabil nå. Dette kunne de nok alle tåle. Det var bare å vente. Verre var det med den slitne lina. For øyeblikket var dette hans eneste store bekymring.

Det må ha vært rundt midnatt da et vindkast kombinert med en bølgetopp ga et slik rykk i båten at lina røk. Det som ikke måtte hende, skjedde virkelig og kaptein Briggs beordret årene ut for å fossro til de nådde igjen taustumpen. De kunne ikke se den, men skimtet så vidt moderskipet og regnet ut hvor enden måtte være. Martens og Lorenson, begge kraftige tyskere grep hver sitt årepar og rodde alt de kunne på bølgetopper og i bølgedaler. Men deres anstrengelser var ikke nok. Mary Celeste forsvant sakte i vinden og det tok ikke lang tid før de innså at dette var en tapt sak.

Fortvilelse og angst grep dem alle gjennom hele natten og ingen sov til tross for at de var dødstrette. Morgenen kom og solen steg opp av havet i øst. Det hadde roet seg betraktelig nå, men novembernatten var kald og alle frøs. Selvsagt var dette mest fordi de var livredde og nervøse. Hvordan i all verden skulle de komme seg levende gjennom dette? De hadde riktignok litt mat og vann, men hvor lenge? Tyskeren Gottlieb Godenschall var den første som innså at de ikke hadde noe som helst håp og bestemte seg for å hoppe over bord og få det hele overstått først som sist. Han sa ingen ting, tok bare et blylodd og la det i lommen og vippet seg over rekka og forsvant i dypet. Uten diskusjon og varsel var de blitt en mindre. Han kjente trykket mot ørene ble kraftigere etter hvert som han sank ned i det mørke havet. For å få det hele fortest mulig overstått gispet han inn lungene fulle av vann og kjente en vidunderlig varme trenge inn i hele kroppen. Han var over det verste nå og begynte å bli omtåket og brydde seg ikke lenger om hva som skjedde med ham. Det hadde vært en knallhard avgjørelse, men i en situasjon der valget var kort prosess eller langpinsel, hadde han som en ekte tysker valgt det første. Blyloddet førte ham ned til Atlanterens bunn, men lenge før det var han helt borte.

Gottliebs tre tyske kamerater satt fremdeles i båten og nærmest i sjokk over vennens plutselige dramatiske beslutning. Kaptein Briggs så ned i dørken og ante intet håp. Han visste at ingen savnet dem og om så var, ville de være som nåla i høystakken.

To dager gikk og lite skjedde, bortsett fra at tyskeren Lorenson fattet samme beslutning som Godenschall. Uten et ord var han ute av båten og på vei ned mot det mørke dypet. Det var en fin dag å dø på, tenkte han idet han fylte lungene med saltvann. Solen skinte og havet var tilnærmet helt rolig.

Kaptein Briggs måtte gjøre noe. Han kunne ikke sitte rolig å se på at hans mannskap begikk selvmord på denne måten. Man kunne ikke vite om det dukket opp et fartøy. Slik flaks hadde han hørt om før. Dermed fikk han liv i gjengen og foreslo at de skulle synge noen sjømannsviser for å få opp humøret. De speidet ut over det enorme havet, men intet seil var å se den dagen og heller ikke neste. Maten var slutt og vannet rasjonerte de nå ut. Innerst inne visste kaptein Briggs at dette var slutten for ham selv, hans kone og lille datter. Han visste at det var slutten for mannskapet og at båten ville bli slukt av bølgene og forsvinne den også. De var allerede historie.

Nøyaktig en måned etter avreisen fra New York ble Mary Celeste funnet drivende utenfor kysten av Portugal uten et menneske om bord. Skipets eneste livbåt manglet og det hang ei lang line etter det. Den så ut til å ha blitt slitt av. Lasten var for det meste intakt, men hele ni av tønnene var det slått hull på og tomme. Sjøforklaringen konkluderte med at dette var et mysterium som det ville ta lang tid å oppklare. Det som hadde skjedd med Mary Celeste satte henne i klasse med et annet spøkelsesskip, den flyvende hollender.

Snart var tragedien på alles lepper. Den nådde også den berømte italienske kunstneren Guiseppe Macocelli som året etter malte sitt berømte maleri av Mary Celeste for fulle, men utslitte seil over et stormfullt hav. Bildet skulle aksjoneres bort til inntekt for de etterlattes familier både i Amerika og i Europa. Prisen kom opp i hele hundre tusen pund sterling, en astronomisk sum i 1890-årene. En styrtrik brasilianer som samlet på maritime kunstverk fikk tilslaget i hard konkurranse med flere europeere. Han hadde skapt sin store formue ved handel med USA siden han arvet firmaet av sin far.  Nå var han blitt gammel og kunne nyte sitt otium og bruke sine penger på sin store interesse, maritim kunst. Spesielt de unike og kostbare arbeidene, som for eksempel Guiseppe Macocellis fantastiske mesterverk Mary Celeste.

Det som skjedde med skipet, var at hun ble solgt en rekke ganger, forsøkt senket og gjort til gjenstand for forsikringssvindel. Det lykkes ikke å senke henne, så derfor ble hun satt i brann. Men også dette overlevde hun, om enn med nød og neppe. Det gjorde imidlertid ikke hennes siste eier og kaptein, G. C. Parker som ble arrestert for dette forsøk på forsikringssvindel, satt i fengsel og døde i arresten under mystiske omstendigheter før rettsaken kom opp. Mary Celeste var nå bare et vrak som ingen var interessert i og hun ble derfor overlatt til seg selv og sank til slutt for godt. Men minnene om henne lever, takket være en berømt maler og en styrtrik brasilianer.


PS. Dette er en smaksprøve. Vil du gjerne lese videre, må du kjøpe boken.