FORORD
Jordskjelvet som rammet New York på 1980-tallet
fikk ingen større spalteplass i avisene med det samme. Det ble heller ikke registrert på Richters skala, men var likevel såpass kraftig at det skapte dype sår hos alle som forsto hva som skjedde. Episentrum var Brooklyn, nærmere
bestemt hovedkvarteret for et stort internasjonalt selskap som drev med trykking og distribusjon av bøker og blad.
Dypt nede under overflaten hadde det bygd seg opp et trykk
som litt etter litt presset seg oppover til det hele resulterte i et veldig utbrudd som førte til panikk og alt for mange dårlig gjennomtenkte ord og handlinger. Skjelvet var, som du sikkert nå skjønner, ikke bokstavelig, men psykisk
og med stor symbolkraft. Når dette inntraff, var det som om et stort korthus holdt på å rase sammen, mens mange febrilsk løp rundt for å redde det som reddes kunne. Selskapet var blitt rystet i sine grunnvoller, men dette var
for stort til at man kunne la det falle i grus. Derfor måtte man tette alle hull i skuta som nå kunne synke og stoppe alle som pekte på problemet. Ingen rimelig og fornuftig løsning var i sikte, derfor tydde man til andre metoder.
Hardt og brutalt ble de som ønsket svar på sine spørsmål merket som urostiftere, som onde og farlige, bannlyst, utstøtt og isolert fra de andre som ble rystet av disse dramatiske hendelser. Alle som antydet at de følte
at det var noe som ikke stemte, måtte stoppes på en måte som samtidig var et varsel til resten av flokken.
Dette selskap var en etablert internasjonal kristelig organisasjon
med en årlig omsetning på nesten en milliard dollar (år 2000) og hadde derfor en meget god økonomi. Med avdelinger rundt om på hele jordkloden hadde man et enormt distribusjonsnett av selskapets produkter og tusenvis av bygninger
som ikke var belånt av noen jødekontrollert bank. Alt var likevel korrekt anskaffet og finansiert av selskapets betydelige og voksende egenkapital, som bare få kjenner og som er bygd opp gjennom hundre år. Selv skadeforsikringen av
disse store materielle verdier er et internt prosjekt. Forsamlingshus og haller ble finansiert ved byggelån fra selskapet, men betalt av medlemmene over tid. Alle disse tusenvis av verdifulle bygninger verden over skulle likevel tilhøre selskapet
og ikke dem som egentlig hadde slitt med å utføre selve byggearbeidet og dessuten betalt lånet tilbake. Selskapet var meget solid og høyt aktet. Dette huset kunne da umulig falle sammen? Sprekkene i muren talte dog sitt tydelige språk.
Jordskjelvet kunne ikke hindres og fikk riktignok verden omkring til å heve litt på øyenbrynene, men heller ikke stort mer. New York Times spanderte en helside på saken og mange fikk således vite om hendelsen som man derfor skjønner
ikke var helt ubetydelig. Selskapets ledelse og arbeidsstokk, som besto av flere tusen ansatte, fikk imidlertid en meget ubehagelig og kraftig åndelig hjernerystelse. Ekkoet etter larmen kan fremdeles høres både her og der over hele kloden,
selv om de fleste involverte av forskjellige grunner prøver å late som om intet hadde skjedd.
Det som skjedde var i korthet at en rekke personer i selskapets øverste
ledelse så vel som på gulvet, regelrett fikk sparken på grått papir og bedt om å forlate huset snarest mulig. Grunnen var at de hadde oppdaget sprekker i muren, det vil si systemet og at ett eller annet føltes var galt
med selskapets struktur, læresetninger og operative metoder. I stedet for å bli belønnet for å ville redde selskapet fra en mulig fremtidig skandale eller katastrofe, ble disse betraktet som farlige fiender, frafalne og antikristne
og derfor jaget på dør. Dette var personer som hadde arbeidet på hovedkvarteret i en årrekke og var vel ansett og respektert. Mange gråt da de fikk høre nyheten over selskapets høytaleranlegg.
KAPITEL EN – FAMILIENS SORTE FÅR
Kort tid forut for jordskjelvet, var det få som ville trodd at noe slikt kunne skje med en organisasjon som denne. Ikke desto mindre var dette plutselig blitt et alvorlig faktum som ikke kunne dekkes helt over, uansett
hvor mye man prøvde. Ironisk nok, var forsøkene på å skjule det som var skjedd, med på å forsterke virkningen av rystelsene. I ettertid kan man se mange likhetstegn mellom dette og tidligere historiske hendelser som katolikkenes
inkvisisjon og heksejakt, henrettelser av kjettere, spioner og andre påståtte samfunnsfiender og forbrytere, brenning av bøker og forfølgelse og fengsling på grunn av meninger som ikke passet inn.
Som man kan ane av bokens tittel, indikerer dette at selskapet er et bibelselskap med lange tradisjoner innen forkynnelse og misjonsvirksomhet så vel som trykking av bibler, bøker og blad, nemlig Watchtower Bible-
and Tract Society som på norsk heter Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap. Selskapets hovedkvarter kalles Betel etter den bibelske byen Betel i det land som i dag heter Israel. Landet som engang fløt av melk og honning, men som i dag heller
flyter av rykende våpen, blod og tårer. Og som derfor neppe fortjener betegnelsen Guds hellige land..
Selskapets store stab arbeider i prinsippet uten lønn,
selv om de mottar noen få dollars i uken til å dekke utgiftene til personlige effekter. Arbeidstiden er strengt regulert av en omfattende og tidsbestemt avtale. Ikke hvem som helst kan få jobb der, men bare et utvalgt klientell av tidligere
forkynnere på heltid, som kalles pionerer. Alle gjør dette for å støtte en god sak og er derfor personer med hode og hjerte på rette plass. Selskapets pionerer er banebrytende i forkynnelsen og ofrer mye av sin ungdomstid på
forkynnelse og bibelstudier med interesserte, De er dypt overbevist om at de forkynner sannheten og har den største respekt for selskapet. Som de følsomme individer de var, kunne ikke dette skjelvet føre til annet enn sår gråt.
Dette er en forsmak på en bok under arbeid som er basert på en virkelig hendelse og som bare få av de involverte kjenner til
eller aksepterer som faktum.