HERLIG Å VÆRE NORSK
I SVERIGE
ELLER
HUR?
ROALD DANIELSEN 2009
1. Det grønne gresset
2. Helt på grensen
3. Janteloven på svensk
4. Helsekost for alle pengene
5. Ikke et kjedelig øyeblikk
6. Herlig å være norsk
7. Medaljens framside
8. Stormen som kommer
1. DET GRØNNE GRESSET
Å være god er typisk norsk, var det Gro som sa. De fleste husker denne dama som styrte kongeriket Norge i noen år. Kjerringa til Brundtland og dattera til gamle Harlem var selv typisk norsk, god til å skryte av seg selv om hvor god hun var og etter hvert også god for atskillige millioner på det å holde foredrag og lire av seg hvor godt det føltes å være typisk norsk. At denne dama var så veldig god for Norge er det for å si det mildt delte meninger om. Utenpå sto på arbeidernes side, men inni var hun det motsatte, for løgn og bedrag er det første en politiker må lære seg.
Den norske skuta holdt ganske stø kurs på åtti- og nittitallet etter at oljepengene nesten kom av seg selv, nesten av seg selv. I slik sol og medvind var det lett å styre landet, men når storm og uvær satte inn, ble det andre boller. Som når jappefesten var over og vanlige folk måtte betale kalaset som skjedde i form av finanskrisen og ingen greide å hindre katastrofen. Da måtte dyktigere folk enn Gro melde pass. Dessuten mener mange at olja snart er slutt, og vi må finne noe annet i den norske naturen vi kan gå løs på og ødelegge, for eksempel det typisk norske landbruket med kua og melka i sentrum. Sauen er snart borte på grunn av ulvene som de rike i Oslo vil ha i skogen så de kan titte på dem når de går tur.
Men Norge har da også laks og annen fisk i bur som de propper full av medisiner fordi den ofte blir syk av all giften som ligger på bunnen under demi mange meter tykke lag. Og som dessuten får veksthormoner som alle som spiser denne laksen også får og derfor blir feitere og feitere. Snart vil vel utlendingene også oppdage dette svineriet og slutte å kjøpe laks. Men det kan ta litt tid, for fiskeriministeren, som selv (i skrivende stund)er medeier i flere oppdrettsanlegg, har forsikret alle om at det selvsagt er helt trygt å spise norsk laks. Vi kan stole på myndighetene, for de vet hva de snakker om og tenker alltid på folkets beste. Derfor er ikke olja slutt og laksen burde vi spise mer av. Dette tror de fleste på som spikeren, men jeg for min del er ikke så sikker på det og har derfor tenkt mye på om Norge er et sånn godt land å bo i som de sier. Livet er derfor som et gigantisk casino. Noen få heldige vinner og veldig mange taper.
Apropos lotteri. Når noen får vinner betyr det at resten betaler premien, pluss en slump til arrangøren. I "statslotteriet" er det er arbeidsfolk nede på golvet som Gro og de andre sier de jobber for, som betaler hele kalaset. Norge er blitt som en enorm oljetanker som er lett å føre på et duvende gullhav av mot enda mer rikdom og velstand som nesten kommer av seg selv fordi verdens bilister og andre oljeforbrukere er dumme nok til å betale overpris for oljen og bensinen som ikke er så kostbar fra naturens side, den er faktisk helt gratis og kan bare suges opp av grådige handelsmenn, men får så en høy pris særlig på grunn av statens avgifter. Men ikke alle er blitt med på festen om bord i det stolte norske oljeskipet. Noen står på land og ser supertankeren gli forbi dem, full av fine folk og blærete snobber som fester vilt og har det aldeles fortreffelig med sin kaviar og champagne. Alle om bord synes selvsagt dette er et herlig liv som de selv mener de absolutt fortjener. Særlig når rikdommen fra Nordsjøen kommer veltende opp i fanget deres som for Gro & Co. Men etter at denne dama slutta med norsk arbeiderpartipolitikk og deretter verdens suspekte helsepolitikk, er tydeligvis mye stoppet opp. For alt burde jo egentlig fortsette å vokse, helst helt inn i himmelen og enda lenger. De sterkeste overlever og bringer livet til stadig nye høyder. Men tinge skjer jo ikke på den måten lenger. Alt som kastes opp i luften, faller ned igjen. Livet går i bølgedaler og Norge kan snart oppleve tunge tider som enkelte allerede har fått føle. Noen mener derfor at Gro må tilbake i stolen og bevise at denne kjerringa er god for det hun har skrytt av slik at det kan bli ny vekst igjen. Dette hadde vel vært typisk norsk? Men det vil vi nok ikke oppleve, for nå har hun gjemt seg i Frankrike og er kanskje redd at flere og flere skal oppdage at hun klarte å lure oss på både den ene og den andre måten. Men vi nordmenn er for trauste og trege til å forstå så mye og dessuten ikke slik at vi vil ta livet våre korrupte politikere. Når ble en norsk politiker sist skutt i Norge?
Jeg for min del husker Gro som yngre enn hun er nå, samt for en del av det hun den gang sa og gjorde på godt og vondt. Hun kom og gikk som norsk statsminister, spratt opp og ned så å si, noe hun sa om rivalen Kåre Willoch, som var galant nok til å svare at Gro var et fint politisk menneske. Så innførte hun Gro-dagen som alle var glade for, denne lovbestemte årlige fridagen som gjerne legges til fredagen etter Kristi himmelfartsdag fordi den alltid er en torsdag og er førti dager etter skjærtorsdag i påska. Et politisk stunt som ble en fjær i hatten hennes, men ikke stort mer. Gro benådet dessuten Arne Treholt, spionen som mest sannsynlig ikke var spion likevel, det kommer jo an på hvem man spør. For det må vel være lov å snakke med utlendinger, selv russere som dessuten kan være interessante å prate med for norske byråkrater for å utveksle erfaringer. Treholt ble nok heller grepet som en avledningsmanøver for å dekke over en større sak som derved er blitt holdt nede i mørkets hemmelige irrganger. Nå flere tiår etter er russerne blitt snillere, mens mange mener nordmenn heller er blitt mye verre. Politikerne er blitt mer mektige og dessuten mer korrupte og bygger fine bilveier som folk må betale ekstra for i form av bompenger, så de slipper å bruke alle veiskattene til det de er bestemt for. Så kan de spare pengene til de rikes barns rause pensjoner.
Gro var faktisk også var miljøminister i den tiden miljøet begynte å knake i sine sammenføyninger og snart ble til en verdenskrise, altså før hun ble statsminister og arbeidernes industriarbeidsplasser fikk skylden for at alt i naturen ble mer og mer ødelagt. Den norske industrimaskinen gikk så remmer og tøy kunne holde og spydde farlig gift ut i luft, vann og jord. Men hvem brydde seg om naturen når lenge pengene strømmet ned i de rikes lommer, særlig i den norske stats bunnløse sparebøsse. Selvsagt ikke alle ble rike av olja, verken før eller siden. Men Staten ble rik, faktisk uforskammet rik. Selv om de lot skoler og sykehus og andre institusjoner gå på tomgang. Ikke engang tidsmessige riktige veier kunne de bygge før tretti år etter at de fikk råd til å bygge dem. Men da brukte de ikke av formuen, verken fra olja eller sparepengene etter alle års innbetaling av bil- og veibaserte avgifter som er blant de høyeste i verden. Da de moderne veiene kom, fant Staten ut at private firmaer kunne bygge dem og få pengene sine igjen ved hjelp av en smart innkrevd bomavgift som attpåtil er i strid med Grunnloven! For den sier at alle som oppholder seg lovlig i riket fritt kan ferdes over hele landet. Men hvem våger å tale Staten midt imot? Hvem tør gjøre seg til fiende av Storebror som blir mer og mer militarisert og gir politiet videre og videre fullmakter til å slå ned på selv de fredeligste protester. Verre er det selvsagt i utlandet, men hvor lang tid tar det før vi lærer hvordan tingene skal gjøres?
Gro huskes også fordi hun furtet litt fordi hun ikke fikk Norge inn i EU, da litt over halvparten av oss ikke ville. Vi trakk nisselua godt nedover ører og øyne og mente vi ville få det best alene her på haugen. Siden EF-kampen, som det het den gangen, har det jo ikke gått så verst med oss her på berget, men dette kommer også an på hvordan en ser det. Pensjonister har ikke fått så mye lønn for strevet sitt og dermed heller fått det litt verre ettersom verden går fremover, men ikke for dem som står stille. De som har slitt seg ut og lagt grunnlaget for dagens oljebaroner og andre japper og andre nyrike er så blitt ulønnsomme og dyttes lett ut over sidelinja der de må klare seg selv. Pensjonistene hvorav mange er uføre og såkalte minstepensjonister har saktens fått noen ekstra smuler fra den rikes bord nå og da, mens de styrtrike raser fra dem i en fart som ingen forstår går an. Gjennomsnittslønna i Norge i skrivende stund sies å være 500.000 kroner i året. Halvparten av dette regnes som ”fattigdomsgrensen”, men mange pensjonister må klare seg med bare halvparten av det igjen. De fattigste av de fattige. Mens mange av toppene ikke kan klare seg med verken en eller to millioner, de må ha fem og ti millioner årlig for å greie seg. Enkelte klarer seg ikke engang med det, men heldigvis får de opsjoner, etterlønn og fallskjermer så de klarer å overleve. Er det da så merkelig at vi pensjonister prøver å rigge oss til så godt vi kan? Som for eksempel ved å flytte over grensen til lavprislandet Sverige?
Min kone Allis og jeg gjorde nettopp det like før årtusenskiftet, da alle verdens datamaskiner ble forventet skulle kræsje på grunn av en feil de ellers kloke dataingeniørene hadde oversett. Eller var det fordi julekvelden kom fortere enn kjerringa kunne henge med? Allis og jeg var ikke økonomiske flyktninger, selv om vi bare hadde uførepensjon etter en bilulykke for noen år siden. Vi hadde det faktisk ikke så aller verst, og våre fire barn var nå blitt voksne og klarte seg på egne ben. Dessuten pleide vi å si at når våre barn har det bra, så har vi det bra. De to minste ble med oss over kjølen, men flyttet snart ut av redet og smatt tilbake til gamlelandet hvor lønna og skatten var gunstigere. Selv ble vi boende i Sverige og ofret oss for kunst og kultur, som også var den egentlige grunnen til vi gjorde svensker av oss.
Det var nemlig sånn at kona grep til penselen når vi fikk uførepensjon og jeg tok til å skrive for alvor. Det har jeg alltid likt, liksom Allis alltid har likt å tegne. Hun fikk plass som elev av en dyktig norsk kunstner, marinemaler Carl B. Hestman, som bodde i Sverige. Han sa at her var fint å bo fordi hus var billigere enn i Norge, for ikke å snakke om mat og drikke. Å kjøpe bil var også billigere her. Omtrent bare halve prisen! Men akk og ve, hvor lenge var Adam i paradis? Det gikk i alle fall ikke lenge før jeg etter hvert oppdaget at Sverige også hadde en mørk skyggeside. Svenskene vil tydeligvis ikke så veldig gjerne ha oss pensjonister her, de vil heller ha riktig pengesterke nordmenn som kan investere noen millioner der svenskene selv ikke kan eller vil. Slik har nordmenn klart å presse boligprisene oppover, for eksempel i Strömstad, til nesten over norsk nivå. Norske minstepensjonister slipper ofte å betale skatt i Norge, men må finne seg i et høyt svensk skattetrykk, noe som nordmenn merker etter fire år, den tid de skatter til Norge etter å ha flyttet. Jeg fikk denne bakoversveisen selv da et skattekrav på nesten 30.000 svenske kroner dumpet ned i postkassen. Men ettersom det var usikkerhet om min egentlige flyttedato, rakk jeg å karre meg tilbake til Norge på papiret og slapp med skrekken. Jeg lærte fort at grådige svenske myndigheter var raske med å sperre bankkontoen, ikke bare i Sverige, men også min norske bankkonto! Jeg lærte at mine få kroner ikke lenger var trygge i banken heller og tar derfor nå ut pensjonen så fort den kommer. Det er dessuten ikke noen bankrenter å snakke om for tiden, så madrassen er kanskje det beste stedet likevel.
Svenskene hater oss selvsagt ikke, og da mener jeg oss pensjonister. De kan saktens ta til takke med oss vanlige småfolk når det ikke er så lett å få tak i mangemillionærene. Vi bruker jo tross alt opp vår pensjon her og pløyer vår pensjon ned i den svenske økonomien. Men dette er liksom ikke nok for svenske tungrodde byråkrater som sjelden har gjort et stykke ærlig og redelig arbeid selv. De har først skaffet seg makt, og denne bruker de som de gjør det i Norge til å flå alle de flittige maurene på golvet. De flinke og lønnsomme strykes med håra, mens de tråkker på de svake og ulønnsomme. De syke og gamle tilhører siste gruppen og blir tilsvarende behandlet og aldeles glemt blir de fine svulmende festtalene fra tidligere valgkamper. Mens de styrtrike kjøres frem som gode eksempler og slipper attpåtil å betale skatt. De rike og mektige holder armene godt rundt hverandres rygger, i Sverige som i Norge. Men de fattige holder også sammen, og jeg for min del liker meg mye mer sammen med enkle og fattige småfolk enn blant rike og overlegne bleier.
Det grønne gresset på andre siden av gjerdet, var altså ikke så grønt like vel. Sånn er det jo også nesten alltid. Der vi tror det er fint fordi vi ikke ser alt med en gang, viser seg ofte å være verre enn det man har fra før. Mye kommer jo selvsagt an på hvordan man har det der man befinner seg i øyeblikket. For flyktninger som kommer fra usle kår i fattige og krigsherjede land, må jo både Norge og Sverige være som å komme til himmelens paradis. Jeg er ikke rasist, snarere tvert imot, og har derfor mange venner blant innvandrere og flyktninger. Deres fremmede kultur smelter lett sammen i gryta der min egen kultur holder på å boble for fullt. Musikk, mat, former og farger, er alt sammen spennende ingredienser som vi alle burde sette mer pris på enn vi kanskje gjør. Men utlendinger lukter ofte hvitløk, og det kan gjerne være litt for sterkt for nordiske fine neser, selv om mange har fått opp øynene for hvorfor utlendingene spiser så mye av denne sterke løken. Hjemme i hagen vår har jeg en svær grill som nesten ikke får tid til å kjølne gjennom sommeren, fordi vi liker å være ute og kose oss med god mat og drikke. Men vi er slett ikke alene. Foruten familien, så kommer mange til oss, også utlendinger. Så av og til holder vi en multi-kulti-fest på plenen vår. Den er grønn og fin, selv med litt svensk grønn mose i, og faktisk mye grønnere enn den lille gresstusta vi hadde foran huset vårt i Norge. Det kan se ut som at vi har valgt Sverige for godt, men det vet jeg jo ikke i skrivende stund. Og som du snart vil se ved å lese videre, skulle vi komme til å oppdage mange negative ting som kunne få hvem som helst til lengte tilbake igjen.
PS. Dette er starten på boka og kun en smaksprøve. Vil du gjerne lese videre, må du kjøpe boka når den kommer.
Copyright: Roald Danielsen 2008