GRØNT LYS FOR KORNSJØ
DEL EN: DEN MYSTISKE KRAFTEN
To skøyeraktige unggutter bestemmer seg for å spille folk i bygda et puss. Etter å ha skaket opp hele distriktet og mere til, opplever de selv at spøken får et mystisk etterspill som skremmer dem såpass at de lover hverandre aldri å gjøre dette igjen. Det som har skjedd fører bygda inn i en situasjon som er alt annet enn hyggelig. Mektige krefter er i virksomhet og leseren føres inn i en verden som er en underlig blanding av fiksjon og virkelighet.
Denne beretning er fri fantasi, men lagt til et navngitt sted for å gjøre beretningen mer livaktig. Det kan forekomme en viss likhet mellom enkelte levende personer i lokalmiljøet og de gestalter som opptrer i fortellingen, men denne likhet er i så fall tilfeldig.
Patriks problem var ifølge ham selv at han ble født på feil sted, feil tid og av feil foreldre. Det hadde vært bedre om han hadde fått velge dette selv, så viktig som det var for å få en god start i livet. Da skulle han i alle fall ikke valgt Kornsjø. Han ville heller ha blitt født for hundre år siden eller om hundre år til. I alle fall ikke nå som alt var så teit. Foreldrene var idioter, fattige og kranglet støtt om alt og ingenting. Han hadde ingen søsken, men heldigvis hadde han Jonas. Han bodde ikke langt unna og han hadde ei søster som het Linda og gikk en klasse over. Hun hadde masse fregner, men hun hadde fått pupper. Patrik var ikke interessert i jenter før, men nå var han blitt tretten. Jonas sa søstera hans var dum og luktet vondt, men Patrik sa ikke noe.
Grensebygda Kornsjø sto åpenbart ikke særlig høyt i kurs hos dem som burde tatt godt vare på dette kulturhistoriske stedet. Den norske stat, Halden kommune og flere av bygdas bedrestilte borgere overså stedets kulturelle verdi. Etter at toget sluttet å stoppe ved den ærverdige gamle Kornsjø stasjon på nittitallet, var det som om proppen ble trukket opp av vasken slik at alt vannet rant ut. Fabrikker og butikker forsvant en etter en, og det gjorde faktisk folk også, særlig slike som kunne betydd noe for bygda. Braindrain eller hva det nå heter. Noen hadde for lengst bestemt at byene og industrien rundt dem skulle vokse seg store og at landsbygda og markene rundt dem skulle vokse seg mindre. Stikk i strid med det som burde være normalt. Nedgangstidene hadde begynt for Kornsjø, det som andre kaller framskritt og modernisme. Mange fraflyttede hus og butikklokaler lignet spøkelseshus med sine tomme og mørke vinduer desperat gapende mot dem som kjørte forbi. Mange tilreisende turister følte et gufs av synet de møtte og kom seg ofte fortest mulig gjennom den lille klynga med hus, hvorav mange var i tydelig forfall. Andre stoppet og så på den gamle kjempen av en jernbanestasjon som var begynt å gå i oppløsning nøyaktig hundre år etter den ble bygget. De gamle mimret om svunne tider og stanset også av og til opp et øyeblikk for å speide ut over Kornsjøene og sa at utsikten var vakker. Det er tre innsjøer i det vassdraget som kalles Kornsjøene og mellom to av dem er det en kanal som utgjør grensen. Over her går grensebroen til det store utlandet hvor den svenske tollstasjonen er det første de møter. Mange føler en lettelse når de er kommet over grensen og inn i Sverige. Kan det være på grunn av den magiske spenningen som alltid hviler over et viktig grensested? Eller er det bare den befriende lettelsen de fleste føler når de har sluppet helskinnet forbi et tollsted?
Ved et grensested som Kornsjø er selvsagt tollkontrollen viktig. Veien her var den første i landet som fikk et eget nummer og heter fortsatt Riksvei 101. Det var lenge før tyskerne bygde den gamle Svinesundbroen som nå er forbigått av den nye imponerende broen lenger ute i fjorden. Før den gamle broen kom, var Svinesund bare et lite puslete fergested, mens hovedveien gikk over Kornsjø. Og her gikk selvsagt mye slags trafikk på godt og vondt. Smugling var nærmest helt naturlig, men ble dempet av en intensiv kontroll som nærmest var total for hundre år siden. Nå gidder tollerne knapt se opp fra skranken når noen kjører forbi. Folk må selv stanse og komme inn for å fortolle. Men av og til foretar man en aksjon og da er det mange som knipes. Det kan av og til virke som om man faktisk vil slippe smuglerne løs litt for så å ta dem når de minst aner det. Tollere er som politifolk. Det er da himmelsk moro med litt action! Å trøkke folk ned og holde dem under seg er en vidunderlig følelse. Det å kunne ta folk for noe galt de har gjort, selv om en selv ikke har helt rent mel i posen, er aldeles ubeskrivelig. Berusende maktfølelse er bedre enn både sex og penger. Det er nettopp denne følelsen av makt som har drevet verden fremover og gitt den det utseende den har i dag.
Ved tollstasjonen på Kornsjø har det også forekommet munterheter. Tollere er ikke alltid så gravalvorlige når man tar dem på rette måte. Som honningbonden i Sverige som var kjent for å smugle sin honning over til Norge hvor prisene var mye bedre. Han ble en ekspert i å lure tollerne, men de visste hva han holdt på med selv om de ikke greide å ta ham på fersken. Hans enkle hemmelighet var at han kjørte stille over broen om natten da tollerne sov, men aldri på eksakt samme klokkeslett. Men en gang bommet han og ble stoppet av en toller som jobbet overtid i mørket for å se om det skjedde noe. Og der fikk han tatt birøkteren med den lille varebilen full av honning. Tolleren ville vite hvor all denne honningen kom fra. - Det kan jeg da ikke vite, svarte bonden. For ingen vet hvor biene her i grensetraktene samler den inn. Men jeg tror denne honningen kommer fra Norge, det kan man kjenne på smaken, og jeg skal bare kjøre den hjem igjen! Tolleren kunne ikke annet enn å le og lot mannen passere. Han burde ha spurt: - Hvorfor må du frakte honningen over om natten? Men da hadde mannen sitt svar parat: - Det er fordi biene da sover. De liker ikke at jeg stikker av med honningen deres!
Langt alvorligere var det når store billass med brennevin ble forsøkt ført over. Men enda verre når lovens lange arm lukket øynene mot å få smake på godteriet. En kjede er ikke sterkere enn det svakeste ledd og det finnes både tollere og politifolk som kan kjøpes. Slik har det alltid vært og slik vil det nok fortsette å være. Smuglernes jobb er både å få godset over grensen, men samtidig peile seg ut hvem de kan stole på og hvem de ikke kan stole på. Tillit er viktig i en slik bransje, men akk og ve, en slik tillit er blitt temmelig slitt med årene. Derfor er det så mange smuglere som angir hverandre for å få konkurrentene vekk fra markedet og tollerne gnir seg i hendene og vil helst at folk skal tro at det er dem som er så flinke.
Det var ikke mange ungdommer som bodde i disse grensetraktene. Så snart de kunne stå på egne bein, forsvant de inn til Halden eller videre oppover Østfold og kanskje noen til Sverige og videre ut i den store verden. På Kornsjø hadde ikke ungdommen noen framtid, Heller ikke de gamle som hadde bygd opp det lille samfunnet. De hadde bare sin grav å se frem til og den kom heller ikke til å ligge på Kornsjø. Men før ungdommen stakk av gårde, måtte de konfirmeres og det på to måter. De måtte komme inn i de voksnes rekker, først ved å gå for presten og gjenta sitt dåpsløfte som andre hadde gitt for dem og deretter en tur på en øy i Kornsjøen som de kalte Rumpeholmen. Hva som foregikk her, er vel ikke så vanskelig å forestille seg. For det kan vel ikke bare ha vært formen på øya som ga opphav til det ukristelige navnet?
Patrik og Jonas hadde vært på denne øya mange ganger, men forsto ikke hvorfor den måtte hete det den gjorde. Ikke før nå da de var på full fart inn i puberteten. Patrik våknet først, men Jonas var hakk i hæl. De hadde lenge opplevd at snurrebassen var god å holde i og at den ble større hvis de varmet den lenge nok i hendene. Så hadde de lært å runke og fikk seg nok en spennende opplevelse. Først hver for seg, men når de våget å snakke om det, smøg de seg ut i skogen og fikk ut litt av trykket som snart tok seg opp igjen. Med disse nye erfaringer så de på Rumpeholmen med nye øyne - og forhåpninger. Patrik tenkte på Linda med de fristende puppene, men Jonas hadde ingen i kikkerten foreløpig. Snart ble trangen for sterk og han ble med på en midtsommerfest i Sverige hvor han traff jevngamle Annika. Det lå nå en sitrende spenning i luften mellom disse unge menneskene. Gryende seksualitet er like magisk som den er vidunderlig. En gudegave fra himmelen som hører naturen og ungdommen til, som de voksne kanskje har vokst litt ifra og er misunnelige på og derfor vil sette en stopper for naturens gang. Men det kan jo også være at de voksne ser litt lenger enn de unge og vil hindre uønskede svangerskap og barn født utenfor ekteskap og skikkelige slektsbånd, som kalles lausunger eller illegitime barn. Sånt var verre før, men er blitt mer vanlig nå slik at slektsforskere har det verre nå enn for bare noen årtier siden. Dette kan man fundere lenge på, men på Kornsjø var det ikke den seksuelle spenning som ga bygda dens følbare vibrasjoner. De velkjente kornsjøvibbene var av en helt annen natur.
Denne magiske spenningen her var heller ikke bare på grunn av all den smuglertrafikk som foregikk mens tollere og politifolk av og til mottok visse vareprøver og av enkelte påstås å ha lukket øynene. En kunstner som var på et kort besøk sa at han kunne kjenne denne magien straks han befant seg i bygda. Han visste ikke at det faktisk var visse bygdefolk som ble pirret av denne spenningen og forsøkte å forsterke den ved hjelp av juks og fanteri. Spenningen på Kornsjø er også hørbar i form av elektrisk strøm som i høyspent form surrer og knitrer i master og kabler over jernbaneskinnene. Før strømmen kom var det dampkraft som holdt hjulene i gang. Men også den energien hadde sine mørke sider. Røyken av brent kull er ikke akkurat så behagelig i neseborene. For ikke å snakke om at kjelene kunne eksplodere i trynet på fyrbøteren. Elektrisitet er renslig, sa man, men også den har nå vist seg ikke å være helt ufarlig. Å befinne seg for lenge i spenningsfelt fra indusert strøm er påvist å virke degenererende på både kropp og sjel. Derfor har så mange fått kreft i hodet av overdreven snakking i mobiltelefon. Men det påstår ekspertene hos Nokia og Ericsson ikke er sant. Apropos sannhet i forhold til løgn, er dette også et aktuelt tema på Kornsjø. Mellom disse to poler ligger også et betydelig spenningsområde. Her på grensen hendte det at sannheten var temmelig usannsynlig og kjedelig mens løgnen høyst interessant og troverdig. Men det var fordi det fantes folk som hadde spesialisert seg på manipulering og propagandamakeri. Som ikke fikk sove godt om natten hvis de ikke hadde fått narret eller forarget noen. Den lille bygda var derfor ikke helt som andre bygder. Den var for å si det mildt ganske sær, om en ikke skulle ta sjansen og si den var litt forhekset.
Men Kornsjø kunne da saktens brukes til noe. Halden kommune lot bygda tjenestegjøre som sosial dumpingplass der diverse spesielle individer kunne plasseres for å dempe problemene med disse inne i byen. Enkelte originaler fant veien selv fordi de likte seg i dette spesielle og særpregede miljøet. Seriøse innflyttere ble hurtig klar over tingenes tilstand og forsvant som regel etter en tid. Enkelte passet bestemt ikke inn og ble jaget fra bygda av folk som helst ville ha Kornsjø for seg selv. Spesielt uønsket var slike som fortalte sannheten om hvordan visse ting hang sammen. Derved ble Kornsjø ikke lenger bare et arnested for spøkelser, men også litt spesielle og enfoldige fysiske individer, det man kan kalle løse og rare skruer. Lette å få kontroll over og få dem på sitt parti.
Tidens tann hadde tæret hardt på Kornsjø. Møll og rust og sopp og råte hadde for lengst begynt å sette sitt preg på både bygninger og dem som bodde der. De gode tidene var forbi og enkelte kunne ikke glemme bygdas glansdager og trodde dette ville komme tilbake nærmest av seg selv. De unge ble fort voksne som snart ble pensjonister og disse ble oldinger som snart kom på gamlehjem og derfra på kirkegården. Sånn er livet for alle, men i ei lita bygd som Kornsjø virket denne strømmen sterkere. Det bodde jo ikke så mange her. Alle kjente så godt som alle, men mange tittet også nysgjerrig ut gjennom vinduet sitt når ennå en fremmed viste seg i bygda. Bare noen få hadde et lønnet arbeid som de måtte kjøre langt for å utføre. Resten ble i bygda og sørget for å fargelegge den med sitt intellektuelle malerskrin.
I gamle dager var selvsagt mye annerledes. For bare noen tiår siden var det på det meste nesten hundre mann i arbeid bare på jernbanestasjonen. Nå var disse blitt gamle og pensjonerte, for det meste innesittende foran fjernsynet eller i en plaststol på terrassen med en pjolter eller lignende på fine soldager sommerstid. De fleste unge hadde stukket fra bygda fordi det ikke lenger fantes arbeid til dem der. For noen år siden mistet dessuten bygda fire flotte ungdommer i en togulykke ingen kan glemme. De hadde kjørt i en bil langs jernbanelinja og skulle krysse sporet på en usikret overgang. Om de ikke var klar over at toget kom eller om de skulle kappkjøre med det og prøve å komme over først, er det ingen som vet. Tragedien merket bygda i mange år, men tiden leger alle sår slik at også denne fryktelige ulykken bleknet i tidens løp. Livet måtte gå videre, også på Kornsjø. Men å gjøre bygda levende i den videste betydninger av ordet, var lettere sagt enn gjort.
Noen prøvde saktens å få forskjellige ting i gang, men det meste lykkes ikke. En initiativrik kar noen sa var hyperaktiv og multiaktivistisk prøvde for eksempel med både asylmottak og feriekoloni for vanskeligstilte utenlandske barn. Manglende kompetanse og interesse ut over det å motta statsstøtte, sendte begge prosjekter nedenom og hjem i en stor støvsky av kaos og rabalder. Samme mann fikk kjøpt den gamle jernbanestasjonen, men ikke som man vanligvis kjøper et bygg som dette. Mer ved at han presset NSB til å selge stasjonsbygget for kun en krone og derfor ble kritisert. Men dette tålte han ikke på noen måte. Publikum kunne følge med i de rene føljetonger i lokalavisen der mannen fikk svært negativ omtale hvorpå han besvarte kritikken og forsvarte på sin egen ufeilbarlighet til fingerspissene. Dette viste han seg å være usedvanlig flink til, og mange sa at om han brukte sine evner riktig og til noe positivt, hadde han ha kommet meget langt.
Omtrent samtidig flyttet en sørlending til Kornsjø og ville starte et kunstgalleri. Først tenkte han å leie lokaler i stasjonsbygget, men det ble for dyrt. I stedet slapp han til i et tomt butikklokale. Mannen kunne ikke være ved sine fulle fem. Tenk å starte med noe sånt som et kunstgalleri på Kornsjø. Her som det nesten ikke bodde folk og hvor det nesten ikke kom turister heller. Dette prøvde folk å si til ham, men han var sta og dum og måtte selvsagt komme på kant, ikke bare med den nye eieren av stasjonen, men med hele bygda. Det gikk da også som de fleste spådde, galleriet ble en gedigen fiasko og lukket dørene for godt etter noen få sesonger. Sørlendingen var bare glad til, for han likte seg egentlig ikke så veldig godt på Kornsjø og holdt med dem som mente at hele stedet kun var for spesielt interesserte.
Det var som om en trassig usynlig ånd hadde tatt et solid grep om bygda, men som ingen våget å snakke om. Den onde ånden kunne kanskje komme og straffe dem for det. Troen på onde ånder var slett ikke foreldet. På Kornsjø levde forestillingen om en mystisk åndeverden i beste velgående. Mange trodde på demoner så vel som engler, på Gud og Jesus i himmelen så vel som på Lucifer alias fanden i helvete. Det foregikk seanser med eksorsisme og annen styggedom som å kaste ondskap på folk visse folk hadde noe imot. Når psykisk sterke og stabile folk kjente at slik ondskap var på vei mot dem, klarte noen av dem å speile bort denne kraften slik at den så å si snudde i luften og rammet avsenderen i stedet. Ikke alle tror på dette, men det holder at de som praktiserer slikt, får vite grunnen til at de selv blir rammet av sin egen ondskap. Mer eller mindre troskyldige spåkoner og selvutnevnte hekser fantes også. Det er helt utrolig hvor lett magien på grensen trekker til seg spesielle folk, lik fluer til det fluer liker best, for eksempel gammel dritt eller råtne lik.
Har du lyst til å lese den spennende fortsettelsen? Da må du kjøpe boka som snart er i trykken.