Mariam
ROALD DANIELSEN
2010
1. FORBRYTELSE PÅ PERSISK
2. DEN STORE OMVELTNINGEN
3. MELLOM BARKEN OG VEDEN
4. SOM SLAG I ANSIKTET
5. LA HODENE RULLE
6. LØSNING I SIKTE
FORORD
Dette er en sann historie, selv om man kunne tro den var oppdiktet. Mariam er et fiktivt navn på hovedpersonen av sikkerhetsgrunner. Også hennes adresse i Sverige er hemmelig da selv medlemmer av hennes familie kan tenkes å komme for å skade henne. Beretningen burde vekke opp svenske myndigheter til å forstå ansvaret i tilfeller som dette. Altfor mange kriminelle asylanter har fått komme til Sverige og bli for godt. Dette må ikke få svenske myndigheter til å vri seg unna internasjonale forpliktelser om å ta imot nye asylsøkere som har flyktet fra sitt land av redsel for å bli drept av myndighetene. Send gjerne kriminelle forbrytere tilbake til politiet de er redd for om de bare risikerer fengsling. Men send for Guds skyld ikke uskyldige flyktninger tilbake til ekstreme religiøse islamister som dreper dem bare for å ha forlatt Islam eller pisker dem bare for å ha forlatt landet ulovlig.
Som nordmann boende i Sverige, kom jeg over dette tilfellet og kunne ikke annet enn å fortelle verden om det. Jeg er dessverre redd for at den samme holdningen kan være rådende i Norge. Men denne historien gjelder altså Sverige, hvis regjerende myndigheter bør merke seg at det går an å begå feil og komme unna med det. Men det kan også hende at forbrytelser begått av statens embetsmenn kan bli tatt fram igjen og de ansvarlige kan bli straffet. Bare den som er helt historieløs kan få seg til å si noe annet.
Dersom svenske myndigheter sender asylsøkere tilbake til en situasjon der de blir fengslet, pisket eller henrettet oppstår et veldig ansvar som delaktig i misgjerningen. Dette ansvar kan kreves oppgjør for, særlig dersom noen vokter utviklingen og gjør sin plikt.
KAPITTEL EN
Hun steg av toget på Malmö jernbanestasjon. Hennes iranske ledsager pekte på asylmottaket og sa hun skulle gå dit. Deretter var hun ganske alene i det for henne fremmede landet Sverige. Mannen som var en profesjonell menneskesmugler hadde alle hennes reisedokumenter. Hun så etter ham idet han forsvant i folkemengden. Tårene presset seg frem. Hva var det hun hadde gjort?
Migrationsverket i Malmö var en travel bedrift som behandlet hovedstrømmen av innvandrere til Sverige, våde flykninger, asylsøkere og andre emigranter. Det var mange før henne i køen, men omsider var det hennes tur.
-Navn?
-Mariam Shiraz.
-Opprinnelsesland?
-Iran.
-Yrke?
-Advokat
-Årsak til innvandring?
-Flukt fra det iranske politiet.
Saksbehandleren noterte i en rasende fart. Han hadde hatt mange saker i dag, og var sliten. Derfor merket han ikke at han ikke fikk skrevet navnet hennes korrekt, På hans papirer het hun Maria Ziras og det skulle gå flere år før hun klarte å rette opp skrivefeilen, krenkende som det selvsagt var. Men det skyldes ikke desto mindre ganske alminnelig menneskelig svikt på grunn av hastverk og lastverk. Etter forhøret ble hun henvist til et midlertidig asylmottak og her traff hun Mike fra Libanon som også hadde flyktet fra sitt land etter å ha blitt skremt av israelske bomber som hadde pulverisert bilforretningen hans. Han var likevel imot Hizbollahs krigføring og provokasjon av nabolandet. Det var deres skyld at Israel besvarte angrepene og traff hans forretning. Derfor var han nå kommet mellom barken og veden. Hizbollah fikk kjennskap til hans politiske oppfatning og ville gladelig skjære halsen av ham om de bare fikk tak i ham. Hvem som helst ville vel prøve å komme seg bort fra en slik håpløs situasjon.
Mariam var nettopp fylt tretti og hadde studert jus i hjemlandet. Etter studiene fikk hun praktisere på et advokatkontor tilhørende en slektning. Det var i denne tiden hun fikk vite at det iranske politi var interessert i henne. Hun tilhørte nemlig den voksende gruppen unge iranere som hadde fått nok av det prestestyrte Iran. Hun hadde fått teften av et annet liv i vesten. Egentlig var hun tilhenger av sjahen idet hennes far var musiker og leilighetsvis opptrådte for den amerikavennlige påfugltronen. Selv om få vil ha tilbake sjahens diktatur, er de fleste nå temmelig lei av de brutte løftene til ayatollaene som kom til makten fordi de lovet gull og grønne skoger til folket. For ikke å snakke om at diktaturet nå er minst like ille som under sjahens tid.
Hun hadde skaffet seg en parabol og kunne ta inn utenlandske sendinger. Denne sto selvsagt ikke utendørs, men bak et tynt gardin i et av de store vinduene som måtte åpnes når hun ville se på de forbudte sendingene. Hun visste at dette var strengt forbudt og som advokat ville hun bli ekstra hardt straffet om hun ble pågrepet. Synet på prestestyret hadde gitt henne avsmak på Islam og konverterte derfor til kristendommen ved å slutte seg til en liten gruppe kristne som møttes i all hemmelighet. Denne forbrytelse var mye alvorligere enn det å eie en parabolantenne, idet det å forlate Islam etter loven skal straffes med døden.
Den modige unge kvinnen trosset de lovene hun kjente bedre mange andre og prøvde å leve så normalt som mulig, men måtte selvsagt være meget forsiktig. Hun visste at hennes liv sto i fare, en av hennes fettere hadde nemlig blitt henrettet offentlig for en tid siden. Alle slektninger ble tvunget til å stå å se på som et avskrekkende eksempel. Hun grøsset ved tanken på at det kunne like godt være hun som ble tatt neste gang og alle hennes venner i familien måtte kommme og overvære forestillingen. Egentlig var hun ikke redd for å dø. Men skammen overfor familien var umulig å bære. Hun lurte på om hun skulle angre og be om tilgivelse, vende tilbake til Islam, kaste parabolen og heller tåle de piskeslag hun måtte få for deretter å fortsette livet som vanlig perser. Men nei, det kunne hun bare ikke! Eller rettere sagt, hun ville ikke det.
Dermed snek den tanken seg frem at hun kanskje burde komme seg ut av landet. Det var ett problem, hennes pass hadde gått ut, så dette måtte fornyes. Hun leverte det så inn der hun skulle og regnet med å få det tilbake etter en uke. Iranere kan vanligvis reise utenlands, men bare dersom det ikke finnes fnugg av mistanke hos dem om at de vil stikke av. Mariam mente at hun ikke burde kunne mistenkes for å flykte, men komme pent tilbake til sin lukrative jobb som advokat.
Det var da hun skulle hente sitt nye pass hun fikk den første alvorlige impulsen om at noe var galt. Hun fikk ikke sitt pass og enhver iraner vet utmerket at dette ikke er noe godt tegn. Som advokat visste hun dette enda bedre og mer til. Hun visste at politiet nå var interessert i henne og at det bare var et spørsmål om tid før de banket på døren hennes. Det gjorde de da også, for de hadde for lengst fått tips om at hun hadde en parabol. Det vil si, de banket ikke, de slo. Og så hardt at de sprengte seg gjennom døren hennes fordi hun ikke lukket dem inn. Hun ante at de snart ville komme og hadde rukket å gjemme boksen i fryseren, men rakk ikke å fjerne selve parabolen. Hun ble selvsagt livredd men forsøkte å beholde roen under det raske forhøret. Dette besto i at hun ble tvunget til å undertegne et flere sider langt dokument der hun blant annet innrømmet at de hadde tatt henne på fersk gjerning i å sitte å se på et utenlandsk program, noe som slett ikke var sant. Dermed hadde de tatt henne med røde hender i en statsfiendtlig forbrytelse og satt henne i fengsel.
Hennes far er en respektert iraner som ikke har noen problemer med myndighetene, selv om han så å si var en venn av sjahen. Han kunne fritt reise ut og inn av landet og har et hus også i Romania der flere av familien holder til. Blant andre Mariams søster, som var betydelig mer politisk aktiv og som derfor ikke tør vende tilbake til Iran. Men som en balanserende stein på vektskålen er hennes bror på god fot med regimet i hjemlandet. Men bor i Romania der han driver et stort velrenomert bilfirma som importerer Mercedes. Også han kan reise ut og inn av Iran så mye han vil. Maryam var minstejenta til pappaen sin som ville henne alt godt. Han fikk henne løslatt ved å betale en betydelig sum, men til denne dag vet ikke Mariam verken beløpet eller om det var bestikkelser eller kausjon. Men det spilte heller ingen rolle. Hun kom seg ut, men visste nå at hennes situasjon var alt annet enn sikker.
Så hendte det en dag at den kristne gruppen hun var medlem av ble stormet av politiet. Akkurat den dagen var hun ikke på møtet, men politiet fant lister der hennes navn var oppført. Dette var så alvorlig at en av gruppen skal ha blitt henrettet som skrekk og advarsel. Politiet ville nok gjerne ha sett at alle hadde gått samme veien, med det ville tiltrukket seg litt for mye internasjonal oppmerksomhet. Maryam fikk vite dette og hadde nå ikke annet å gjøre enn å snakke med sin far om å få hjelp til å komme seg ut av landet ved hjelp av menneskesmuglere. Det var mange slike og de tjente godt på denne trafikken, selv om de utad var høyst respekterte persiske borgere som offisielt gjorde det de ble fortalt. Det ville altså koste mange penger å komme seg ut, men også her forsto hennes far alvoret og skaffet til veie de nødvendige midler.
Dermed var Mariam i ferd med å begå den tredje alvorlige forbrytelsen sett med iranske øyne: Forlate landet ulovlig.
PS. Dette er en smaksprøve. Vil du gjerne lese videre, må du kjøpe boken.
Copyright: Roald Danielsen 2009