MED DØDEN TIL FØLGE

MED DØDEN TIL FØLGE

Førstebetjent Karlsen hadde ingen lett oppgave når han skulle finne drapsmannen til byens kanskje mest forhatte skikkelse som hadde flere fiender enn godt var for helsa. Ironisk nok var uvennskap noe av det morsomste avdøde visste, og drev et ubegripelig spill for å erte fiender på seg. Men det å finne morderen var lett i forhold til den gåten han måtte løse når han innså at dette bare var en del av et større spill som helt til slutt løste seg selv. 

UTEN NÅDE

Han så seg rundt for å få et glimt av alle sammen. Det regnet lett og han kjente ekle våte drypp i nakken. De siste gule bladene var falt av trærne og hadde lagt seg som et fredelig teppe på bakken for å vente på snøen. Det var ikke mange som hadde møtt opp til begravelsen, for avdøde hadde ikke så veldig mange venner. Men noen gråt like vel, de var sikkert slektninger. Blikket hans gikk fra ansikt til ansikt der de stirret ned på kisten som sakte forsvant ned i det mørke kalde jordhullet. Nei, tenkte han. Morderen er ikke her for å se sitt offer komme i graven.

Førstebetjent Karlsen tenkte på pyromaner som ofte dukket opp på åstedet de nettopp hadde skapt. Derfor filmet alltid politiet folk som kom for å se på en brann og ofte kunne de peke ut synderen på filmen. De røpet seg ved å masturbere i det blafrende intense lyset av flammene de hadde skapt. Dette ble samtidig deres bane, men politiet fant likevel ikke alle brannstiftere. Det viste seg at mange branner var rene bestillingsverk og forsikringssvindel, mens andre var på grunn av ren hevnlyst.

Men her var det ingen typer som skilte seg ut på noen måte. Han hadde vel ikke akkurat ventet seg noe stort heller. Og han kunne jo ikke begynne å filme de fremmøtte. Han fikk stole på sin intuisjon og gikk fra kirkegården så snart seremonien var over. Så hadde han i alle fall ikke latt denne muligheten gå fra seg. Hver stein skulle snus for å finne den skyldige nåla i høystakken.

En turgåer hadde funnet den drepte Viktor Mikkelsen for en drøy uke siden. Han lå ved roten av et grantre ikke langt fra et lite tjern en halv mils vei utenfor byen. Ille tilredt med et skudd opp gjennom hodet og slett ikke noe vakkert syn. Åstedet lå øde til og ingen hadde meldt om at de hadde hørt skudd eller annen aktivitet i området, Politilegen hadde konstatert at drapet måtte ha foregått mindre enn for 24 timer siden ettersom dødsstivheten ennå ikke var helt og fullt inntrådt.

Sett med politiets øyne var liket derfor fremdeles "varmt" med dertil gode sjanser for å finne morderen. Det var en ren tilfeldighet at denne turgåeren hadde støtt på liket, for det var ikke mange som ferdes akkurat i de traktene. Hadde den drepte blitt funnet en uke eller to senere, hadde det kanskje bare vært knokler igjen fordi det var mye rev her i skogen. Det hadde offeret selv sagt til folk som spøkefullt hadde svart at han jo selv var en av dem!
 
Den drepte hadde vært relativ lett å identifisere. Han gikk mye i de samme klærne og var en kjent skikkelse i bybildet. Men det beste beviset var mannens løstenner. Hodet og ansiktet var ellers ikke helt til å kjenne igjen på grunn av skuddet hadde revet med seg så mye. Sikkert hjemmelaget dum-dum, nok et tegn på hvor sterkt offeret var mislikt, for ikke å si hatet. Viktor Mikkelsen var en kranglefant og bråkmaker av de sjeldne. Han var i tillegg en løgnhals og bedrager som var kjent for å ha lurt en rekke mennesker. Han levde for seg selv i et lite hus utenfor byen ikke langt fra der han ble funnet myrdet. Noen hadde altså nå fått nok av ham. Han hadde vært gift to ganger, hatt en samboer, men alle hadde reist sin vei. Et par unger hadde han også, men ikke med sin siste kone. De bodde hos moren i Sverige, hans tidligere samboer, men han så dem aldri. Hans siste kone hadde en sønn som var voksen og flyttet hjemmefra fordi han ikke gikk så bra sammen med stefaren. Forrige konen hadde fått nervesammenbrudd og havnet på sykehus der hun fikk hjelp av legen til å komme seg bort fra mannen sin. Ingen visste hva Viktor Mikkelsen levde av, for han hadde ikke noe fast arbeid. Noen sa han levde av å anlegge rettssaker, for han var rask til å kreve erstatning for både det ene og det andre tapet han mente andre hadde påført ham. Andre sa han levde av diverse statstilskudd ettersom alt han drev med var sånt som kunne søke støtte fra det offentlige. Han var ekstremt dyktig til å ordlegge seg i konflikter som ofte oppsto i miljøet rundt ham og slu som en rev til å finne på ting som lamslo motparten og provoserte dem så de praktisk talt ble blinde av raseri og derved lett å kontrollere. Men nå hadde altså denne kontroversielle mannen regelrett blitt brutalt henrettet av en eller annen som ikke tålte trynet hans lenger. Den uovervinnelig hadde likevel funnet sin overmann.

Obduksjonen hadde vært enkel å gjennomføre og konklusjonen like lett å komme frem til: Mannen var blitt sannsynligvis skutt med et håndvåpen, pistol eller revolver kaliber 22, muligvis, men mindre sannsynlig et salonggevær. Hylsen ble funnet på stedet og politiet jaktet nå på våpenet som morderen kanskje hadde kastet i tjernet. Men det slo de fort fra seg, for det ville være for dumt. Kulen må ha blitt filt butt i spissen og hadde gått inn i venstre kjake og skrått opp gjennom hodet og revet opp mye skinn og kjøtt fra ansiktet. Bakken var dekket av blod rundt det maltrakterte hodet. Det var et forferdelig syn og førstebetjent Karlsen grøsset alltid når han så slike tilfeller, noe som heldigvis ikke var daglig kost. Han ble aldri helt vant til det, for som det er med alle mennesker, så er døden noe unaturlig, og et drap grusomt unaturlig. Likevel begås mord nesten daglig i et lite land som Norge. Straffen er for lav, tenkte han. Den avskrekker ingen lenger. Snart blir det vel bare en bot for å drepe noen, det ville jo dessuten bli langt billigere. Og bare en enkel ekspedisjonssak for politiet og rettsapparatet. Han lurte på hvordan fremtiden ville bli mye verre enn så gal som verden allerede var blitt.
 
Snart satt han og så på notatene sine og gløttet opp da aspiranten kom inn med en beskjed fra lokalavisen om at de gjerne ville vite hva som skjer i saken.
-Tror Nyhus at vi fabrikkerer løsninger på samlebånd? Karlsen glefset ordene frem og var irritert på redaktøren som nå presset ham. Han fikk snakke med ham senere når han var i bedre humør, for akkurat nå satt han og studerte en lang liste av mulige mistenkte. Tenk å ha så mange fiender, sa han til seg selv. Mannen må ha spilt et spill med en eller flere av dem, men tapte altså til slutt. Det er jo grenser for hva en klarer å tåle av provokasjoner fra en slik ekstrem psykopat!

Viktor Mikkelsen var nemlig selv en kjenning av politiet. Ikke slik å forstå at han var narkoman eller innbruddstyv eller sånt. Men han ble ofte anmeldt til politiet for fornærmelser og trusler og hadde selv anmeldt en rekke personer for det samme. Listen over mistenkte hadde Karlsen med andre ord i sine egne arkiver fra før. For alle på drapsavdelingen var enige om at det måtte være en fra mannens egen bekjentskapskrets som hadde tatt ham av dage. Og kanskje satt han her med navnet på morderen mellom hendene akkurat nå.

Det første politiet ønsker å finne ut av er selve motivet bak ugjerningen. Her var motivet åpenbart hat, noe som mang en gang hadde passert politiets hender i form av anmeldelser og som gikk videre til tingretten. Der var Viktor Mikkelsen nesten blitt en slags veteran og hadde lært seg mange psykologiske knep for å knekke sine motstandere. Riktig skitne triks var han blitt kjent for som fabrikkering av bevis og indikasjoner og insinuasjoner retten vanskelig kunne se bort fra. Derfor gikk han seirende ut av mange rettssaker han egentlig burde tapt dersom rett virkelig skulle være rett. Mange gadd ikke appellere saken til en høyere rett fordi tapet ikke var så tungt å bære og boten mild. Førstebetjent Karlsen måtte nesten le, men tok seg snart i det. Mikkel rev. I navnet som i gavnet. Men dette var jo et alvorlig forbrytelse og slett ikke noe å le av, for en morder var på frifot der ute. Sånn sett hadde jo avisen krav på å få vite om morderen gikk løs i byen, for folk var naturligvis blitt litt skremt. Det skal virkelig noe til for å ta livet av et annet menneske. En svær barriere må overvinnes, men etter den første, er det forholdsvis enkelt å gå videre på samme onde vei. Da er man ødelagt og uberegnelig og farlig resten av livet. Men det skal noe til også på en annen måte. Det skal meget vektige grunner for å gå til et slikt skritt. Ofte var det sjalusi, noen ganger penger eller makt og noen ganger rent hat som man skulle tro i dette åpenbare tilfellet.

Førstebetjent Karlsen måtte klø seg i hodet med kulepennen. Her hadde han altså en liste på over 30 personer, men ingen av disse så ut til å ha hatt en så alvorlig konflikt med offeret at det tilsa at mannen måtte tas av dage. Men det kunne selvsagt være mer i disse sakene enn det som sto på hans papirer. Dermed kom han i tanker om han kunne ha blitt drept av en leiemorder. Han visste det hadde kommet noen råskinn fra Øst-Europa til Norge som påtok seg slike jobber for en slikk og ingenting. Men dem var det nok ikke like lett å få tak i, for de kunne være over alle hauger nå og tilbake i hjemlandet.

De hadde forlengst finkjemmet området rundt tjernet. Dykkere hadde for sikkerhets skyld sett under vann, men hadde ikke funnet noe våpen. Det hadde heller ikke meldt seg noen vitner til noe som helst. Mannen hadde bare ikke blitt sett i byen på noen dager og da lurte folk på hvor han var. De fleste hadde litt moro når de så ham og sa til hverandre: Hva er det for jævelskap Viktor Mikkelsen er ute på nå mon tro? Mesteparten av uvennskap var på grunn av småting, men ille nok til at man ble kraftig irritert over mannens utrolige frekkhet og truende oppførsel. Han ba liksom om bråk fordi han likte å ha det sånn. Da kunne han vise sine kunster som ordets mester og seierherre. Mange sa helt åpent at han var en farlig psykopat som en måtte holde seg langt unna og de fleste hadde lært seg denne kloke forhåndsregel og passet på ikke å irritere ham.

Førstebetjent Karlsen hadde personlig ringt og snakket med samtlige, ikke bare en, men hele tre ganger uten å finne antydning til problemer av den størrelse som skulle tilsi dødshat og mord. Redaktør Nyhus hadde ringt igjen, men fått til svar at politiet naturligvis jobber med saken som har høy prioritet og skal nok sirkle inn morderen til slutt. Det trodde selvsagt ikke redaktøren på uten videre, for han visste at kun ett av fem mord er alt som blir oppklart for tiden. Men hans lesere likte ikke at en drapsmann gikk løs her i byen og derfor kunne slå til igjen. Hele byen var nervøs og snakket ikke om annet. Redaktøren gjorde derfor sine lesere, men også politiet en tjeneste ved å skrive at saken nærmet seg sin løsning fordi politiet nå hadde visse konkrete spor å gå etter. Bare delvis sant, men man hadde da liket, åstedet og patronhylsen, samt et sannsynlig motiv.

En ren håpefull gjetning likevel, men som viste seg å slå til. Det var aspiranten som i flere dager hadde gått i førstebetjentens spor og fundert på akkurat det samme som ham. Som ny i faget var han ikke belemret med vanetenkning etter å ha gått i samme spor år etter år. Han kom derfor lettere på en tanke de ikke hadde tenkt på før og foreslo en ny undersøkelse på åstedet. Aspiranten røpet ikke på forhånd hva han tenkte, i tilfelle det var et bomskudd, men fikk sin overordnede med seg i bilen og snart var de på vei ut av byen. Ti minutter etter befant de seg under det store grantreet og stirret ut over tjernet. Noen småfisk spratt fremdeles etter årets siste insekter på vannflaten. Snøen var ennå ikke kommet, så fisken var fremdeles sugen på de få matbitene som fantes.

-Her ble altså den myrdede funnet. De hadde med seg fotos av liket før noe ble rørt. Plaststrimlene hang fortsatt opp og de antok at folk ikke hadde vært innefor grensen de hadde markert. For dette var politiets område til det ble frigitt. Aspiranten lette etter flere spor i gresset. Men det var få merker å se. Det vil si det var en god del fotspor, men det var liksom samme avtrykket over alt. De lurte på hva offeret hadde foretatt seg her nede ved tjernet. Hadde han stått og fisket og så blitt overrasket av drapsmannen? Var det noen han kjente, siden det ikke var særlig tegn til kamp? Var han blitt lokket ned hit av noe eller noen for så å bli plutselig overrasket og raskt brakt til de evige jaktmarker?

-Kom hit litt, førstebetjent, sa aspiranten. Se på disse merkene på trestammen og de to knekte greinene. Han pekte et stykke opp i treet. Det var tydelig at han hadde kommet på noe, for han ba om å få stå på skuldrene til sjefen og ville klatre opp på en av de store greinene. Snart befant han seg langt oppe mot trekronen og ropte ned til førstebetjent Karlsen:

-Det ser ut til at vi har løst gåten, sjef. Like raskt som han klatret opp, kom han nå ned med et langt gummistrikk med en liten sort pistol hengende i enden. Kaliber 12 selvfølgelig!

Dagen etter kunne avisen lettet fortelle sine lesere at politiets grundige etterforskning hadde gitt resultater. Ingen morder gikk løs i byen, for Viktor Mikkelsen hadde tydeligvis skutt seg selv på en finurlig og spekulativ måte slik at det så ut som han var blitt myrdet, og derved kunne skremme folk til det siste. Hele byen trakk et lettelsens sukk, ikke bare fordi ingen farlig morder var på frifot, men også fordi de var blitt kvitt en brysom og freidig bråkmaker. 

Noen snakket også om at byen hadde mistet en liten morsom fargeklatt av en klovn. I gamle dager fantes det mange slike originaler. Men de er blitt færre med årene og nå har vi kanskje mistet den siste.

MASKESPILL

Redaktør Nyhus holdt på å miste pipa ut av munnviken når han så hvem som kom inn døra og tok av seg den smilende masken av samme type som brukes av Anonymus.
-Herregud! Men du er jo død, så hvordan kan du da stå her lys levende foran meg?
-Jeg er død på papiret ja, svarte han. Og nå skal jeg komme og spøke litt for deg. Du har nemlig skrevet mye stygt og ufordelaktig om meg, og det skal du nå få betale for!
-Du er altså ikke død, svarte redaktøren. Det er en annen som er død i ditt sted og du er kanskje morderen som hele byen nå frykter går løs og kan slå til igjen!
-Jasså, endelig går ting litt opp for deg. Men det kan jo være vår lille hemmelighet inntil videre. Jeg synes vi kan begynne med å se litt på disse fotografiene. Han la dem på pulten hans. Masken hadde han brukt for ikke å gi seg til kjenne i egen høye person, men mange hadde likevel stirret på ham på grunn av den mystisk hånlig smilende masken.

Viktor Mikkelsen var altså ikke den de hadde funnet der ute ved tjernet likevel. Men det var tydelig at han likevel hadde en god del med dette å gjøre. Hvordan kunne offeret så raskt ha blitt identifisert som den personen som nå sto foran ham? Tankene raste gjennom redaktørens hode. Men han fikk ingen ting til å stemme nå, for bildene han fikk se var fryktelig pinlige. De må ha vært tatt med et skjult kamera en gang han var på en fest og havnet i seng med to for ham unge og ukjente blondiner. En slu felle altså, som kanskje Viktor Mikkelsen sto bak. Dette måtte for Guds skyld ikke komme ut, for det ville ikke bare true hans stilling som redaktør. Han ville også miste sin plass i bystyret. Hans kone var dessuten formann i sjømannsmisjonen og hans datter var på samme alder med de to på fotografiet, altså under 16 år. Tanken på skammen og ikke minst påtale og straff var ikke til å holde ut. Plutselig følte han seg som Berlusconi, men hadde ikke samme åleglatte evnene til å vri seg ut av sånne kniper. Han satt og grublet over dette lenge etter at mannen var gått. Kravet var 100.000 kroner i kontanter pluss en rosemalt nekrolog som skulle pynte på Viktor Mikkelsens ettermæle. Han hadde ikke noe valg. Denne reven viste på ny hva slags menneske han var, det skal gudene vite!

Begge deler var mulig å ordne, men han stolte ikke på at denne mannen holdt sitt ord. Han skulle komme tilbake på torsdag og hente pengene og se et foreløpig utkast til artikkelen. Redaktør Nyhus måtte derfor legge opp en plan for seg selv og finne ut hva mannen egentlig holdt på med. Dersom Viktor Mikkelsen ville at folk skulle tro han var død, måtte han jo ha en grunn til det. Var noen etter ham? Hadde han ellers noen skumle planer? Det kunne vel tenkes, for denne mannen var jo et evig boblende gryte av alle slags ideer, men som det aldri ble noe av. Alt kokte vekk i kålen, som man sa om ham på byen. Kanskje han nå ville prøve noe nytt, et sprelsk stunt fra graven, så å si? Redaktør Nygård smilte når han så for seg hans egen plan som på få sekunder var krystallklar inne i hodet hans. Dersom Viktor Mikkelsen gjerne ville være død, så skulle han da sannelig få det som han ville. Det passet ham fint, for da ville han jo heller ikke bli savnet om han forsvant for alvor! Han hadde vært gift flere ganger, men hans koner hadde for lengst reist fra ham som også de fleste av hans venner hadde gjort. Kanskje hadde han en unge eller to, men med hvem visste han ikke. Et par kamerater hadde han visst klart å holde på, men de var omtrent av samme ulla, smart i egne øyne men ikke riktig klok i andres.

Torsdagen kom og som ventet sto plutselig Viktor Mikkelsen med masken i hånden der i døråpningen. Men denne gangen hang pipa fast mellom de nikotingule tennene. Han pattet litt på den og slapp søtsur piperøyk ut i rommet mens han smilende spurte om Viktor Mikkelsen hadde sovet godt i det siste.
-Joda, men nå vil jeg ha pengene og jeg vil også se utkastet til artikkelen som skal rette opp alt det du tidligere har løyet om meg og mine prosjekter.
-Greit, svarte redaktøren. Her ser du pengene som jeg hentet i banken i går. Jeg måtte låne halvparten, men det var da ikke noe problem. Du får dem når jeg har filmen og alle kopier og når jeg får en signert og datert kvittering, la oss si for diverse tips til avisen så vi kan bokføre beløpet. Viktor Mikkelsen smilte det sure smilet sitt og så sultent på den tykke konvolutten.
-Nekrologen?
-Vær så god. Her har du en fersk utskrift. Den kan komme med i morgen. Da kan du komme hit, så ordner vi alt sammen.

Viktor Mikkelsen likte ikke at noen dirigerte ham, men lot det gå for denne gang. Han måtte bli ferdig med dette og komme videre i programmet sitt.
-Okay. Men først skal jeg godkjenne den. Han grep papiret, en halv A4-side i 12 punkts skrift og leste:

"Byen vår har som kjent mistet en kjent og kjær personlighet, Viktor Mikkelsen, og det på en aldeles tragisk måte. Vi husker vel alle hvordan han ofte gikk foran med sitt gode eksempel innen natur og miljø, støttet kommunens kulturelle prosjekt og med en ukuelig vilje til å gjøre noe for barn som trenger hjelp. Hans varme smil glemmer man ikke så lett og han vil virkelig bli savnet av oss alle…..”

Viktor Mikkelsen leste langsomt ferdig og nikket.
-Det ser ikke så verst ut, bortsett fra et par små endringer som du sikkert så jeg noterte i margen, sa han og satte på seg masken igjen før han forlot redaksjonen.
-Et øyeblikk, sa redaktøren. Da er vi enige om at du kommer tilbake i morgen klokken tolv for å sluttføre denne avtalen? Han kjørte høyre pekefinger og to svarte øyne rett inn i sjelen hans.
Viktor Mikkelsen følte et lett ubehag av denne bestemte og noe truende gesten, men svarte med et kort nikk og forsvant raskt ut døra og ned trappen. Akkurat da han skulle gå gjennom døra og ut på gaten, kom ei av jentene fra ekspedisjonen inn og så den ukjente mannen rett inn i øynene som stirret ut gjennom de to små hullene i masken.
-Gud i himmelen! Hun fikk et lite sjokk, for masken var ikke akkurat så pen, selv om den var smilende. Hun grøsset litt og dro seg unna for at han skulle komme forbi. Men hun glemte ikke synet av denne skikkelsen. Hun syntes også hun kjente igjen kroppslukta som oste etter ham. Gammel svette blandet med Sentex. Så ekkelt! Hvor i all verden var det hun hadde kjent den lukta før?

Redaktør Nyhus var en aktet og hederlig mann, men han var altså en gang i tiden havnet i dårlig selskap. Sånt kan skje veldig fort, og siden han ikke var avholdsmann, hadde noen helt i ham litt for mye og dyttet ham i seng sammen med to aldeles nydelige ungjenter han ikke kjente men nøt stunden i fulle drag. Hva annet kunne han gjøre? Han husket at han hadde merket blitzen, men trodde bare at det var noe som eksploderte inne i hodet hans i det øyeblikket jenta hylte av fryd. Mer hadde han ikke tenkt på dette - før nå. For nå hadde han sett en serie fargefotos av seg selv i flere aldeles kompromitterende situasjoner! Plutselig forsto han alt sammen. Viktor Mikkelsen hadde vært rasende på ham i årevis, helt siden han ble kastet ut av bystyret på grunn av krangel og bråk. Det var da ikke redaktørens feil, men han hadde skrevet om dette i avisen og det på en fryktelig krenkende og løgnaktig måte, hadde den fornærmede Viktor Mikkelsen sagt. Men det var ikke eneste gangen han hadde skrevet negative ting om ham. Redaktør Nyhus hadde rett og slett lagt ham for hat og det aldeles uten grunn. Derfor skulle han nå gi redaktøren en skikkelig lærepenge! Men Nyhus ante at Viktor Mikkelsen akkurat nå kunne være ute for å ta rotta på flere enn bare ham, for det var ikke måte på hvor mange uvenner, for å si det mildt, den mannen hadde. Det var tydelig at han hadde noe stort på gang. Man dreper ikke et menneske bare fordi man hater byens redaktør!

Lisa hadde fått jobben i avisen for ikke så lenge siden. Før det hadde hun lenge gått arbeidsledig etter å ha fått sparken i en jeansbutikk fordi eieren hadde klådd på henne og hun hadde gitt ham en ørefik. Han var av jødeslekt og helt håpløs overkåt og hun var bare glad for at det ble slutt. Plutselig husket hun svettelukta. Kameraten til den innpåslitne jødesjefen hennes! 
-Hva i all verden gjorde denne idioten her i avishuset? Men forresten, det kunne ikke være ham likevel, for han levde jo ikke lenger. Han hadde jo tatt livet sitt og var død og begravd. Viktor Mikkelsen! Lukta var likevel ikke til å ta feil av, så her var det åpenbart mye som ikke stemte. Men hun sa ikke et ord til noen. Hun visste at denne mannen kunne være farlig, for det hadde hele byen snakket om. Hun hadde hørt at han var minst like kåt og gal som den tidligere jødesjefen hennes. Sånn sett passet de egentlig godt sammen. Men jøden var gått konk rett etter at hun sluttet og hadde visst flyttet til Sverige hvor brennevinet var billigere. Hun visste at folk likte henne, men ikke jødesjefen hennes og mange sluttet å handle i butikken hans når hun var borte. Lisa mente at han klådde litt på kundene også hvis han fikk sjansen til det. Når fnisete ungjenter var i prøverommet, husket hun, da ville han alltid hjelpe dem med å få på den trange jeansen. Huttetu for en gris! 

Avisen gikk i trykken tidlig fredag morgen og straks etter at den var kommet ut på gata begynte telefonen å ringe på redaktørens pult.
-Hva i all verden har gått av deg nå, Nyhus? Hva er det for noe vrøvl du skriver i nekrologen til denne Viktor Mikkelsen. Har det rabla helt for deg, eller? Det var et annet medlem av bystyret som ringte. En hard kjerne på kommunehuset hatet Viktor Mikkelsen som pesten og så rødt når de leste hva redaktøren hadde skrevet.
-Ikke i det hele tatt. Jeg ble presset til dette. En mann som sa han var venn med avdøde kom opp på mitt kontor og truet meg til dette. Alle vet jo at dette er blank løgn likevel, så derfor ga jeg etter og skrev det slik. Det spiller ingen rolle nå, for mannen er jo død. Dessuten er de fleste nekrologer overdrevet i positiv retning. Kan hende vi får noen sinte telefoner og leserbrev på det, men folk får da mene hva de vil. Jeg har gjort som mannen forlangte for å slippe at han knuser alle vinduene i huset mitt. Jeg fikk til og med beskjed om ikke å gå til politiet, hvilket jeg fant god grunn til å etterkomme. Vi lar det være slik og ser fremover. Har du allerede glemt at folk har veldig kort hukommelse?

Den andre bare gryntet, men syntes dette var litt for drøyt. Snart kom flere telefoner av samme slag, men redaktøren liret bare av seg den samme bortforklaringen. Nå var imidlertid stunden kommet til at han selv skulle ta affære, for allerede på mandag skulle Viktor Mikkelsen selv til pers. 

Viktor Mikkelsen innfant seg på avishuset presis klokken tolv, da redaktøren hadde lunsj som han inntok på sitt eget kontor. Han tok av seg masken og la den på det lille bordet ved vinduet som sto litt på gløtt fordi redaktøren ville lufte ut piperøken. Han hadde egentlig ikke lov til å røke på kontoret sitt en gang, men gjorde det av og til like vel. Han ville gjerne slutte, men beroliget seg med at pipe er mindre usunt enn sigaretter. Han behøvde ikke inhalere men bare pattet på pipen og likte selv den søtsure duften av røyken som noen nøt og andre kunne spy av. Så ikke alle delte hans sans for røkelse og prøvde å få ham til å slutte. 
-Her er filmen og de kopiene jeg har, sa han og slang det på pulten hans.
-Og hvilke garantier har jeg så for at du ikke har ekstra kopier på lur for å presse meg mer senere?
-Her har du min underskrift på en erklæring som også er en kvittering. Men denne må bli bare mellom deg og meg, er det klart?
-Aldeles klappet og klart, svarte redaktøren og lot som han skulle til å lukke vinduet. Men i stedet dyttet han til masken og lot den gli ut av vinduet til Viktor Mikkelsens store irriterte forskrekkelse.
-Din fordømte forræder, skrek han og tittet ut på et par guttunger som straks fant masken og løp lattermilde av sted med den.
-Unnskyld, det var ikke med vilje, løy redaktøren. Men du har da ikke bruk for den masken mer, jeg kan saktens få deg ubemerket ut av huset.
-Du er en forbannet drittsekk, men la gå, bare få meg ut av dette fordømte avishuset ditt så snart vi er ferdig her!
-Det passer fint. Jeg har lunsj nå, så vi kan godt snike oss ut bakveien og ned i bilen min, så kjører jeg deg dit du vil.
-Okay, kjør meg hjem. Sykkelen min får jeg la stå og kan hente den en annen gang når det er blitt mørkt. Gi meg pengene!

Han skjulte ansiktet sitt bak gårsdagens avis når han kom ut på gaten og inn i baksetet. Viktor Mikkelsen hadde hemmelig adresse og telefonnummer, siden flere hadde truet ham på livet. Det sa han i alle fall til politiet som ordnet dette for ham. Redaktør Nyhus visste derfor ikke hvor han bodde, men det skulle han snart få vite. Det tok bare ti minutter å kjøre ham hjem, og selv forsto han ikke at Nyhus gjorde dette for å få vite hvor han bodde. Nå var alt i orden. Viktor Mikkelsen hadde fått sine penger, redaktør Nyhus hadde fått både film og bilder, samt en datert erklæring og signert Viktor Mikkelsen. Dette var ikke til å tro! Han hadde nå et solid grep om drittsekkens nakke. Han kunne nå få ham til å forsvinne uten at noen savnet ham, for han var jo allerede død, på papiret, som han selv hadde sagt. Han hadde dessuten fått et skriftlig bevis på at mannen ikke var død likevel. Dette skulle bare anvendes i nødsfall. Da kunne Viktor Mikkelsen bli tiltalt for drap på den personen de hadde funnet ute i myra. Men nå måtte han skride til verket og la den døde få det slik han ønsket og deretter skulle han nok få tilbake pengene sine. Det var ikke måte på hvor mye som gikk hans vei nå. Dessuten fikk avisen mye å skrive om og salgstallene hadde aldri før vært så høye. Likevel var han ikke helt sikker på hvordan dette skulle ende. Den slu reven hadde selvsagt et ekstra sett med fotografier som han ville bruke mot ham senere. Derfor måtte han nå handle raskt.

Etter at film og bilder endte sine dager i makulatoren, grep redaktøren telefonen og ringte en heller tvilsom bekjent fra Jugoslavia som lød navnet Vlados. Han hadde intet med avisen å gjøre, men hadde derimot vært kilde til mang en spennende story fra den lille byens kriminelle underverden. Han tilhørte den såkalte brune garde og ble nå av Nyhus bedt om å få et uønsket individ til å forsvinne aldeles sporløst. Dette var ikke noe problem og han forsvant etter å ha mottatt 5000 kroner på forskudd for å utføre oppdraget i løpet av helgen. Dermed skulle Viktor Mikkelsen snart forsvinne for godt. Ingen skulle lenger kjenne den ekle svettelukten av ham og huset hans ville følgelig snart stå helt tomt og klart for nærmere inspeksjon. Der tok redaktøren seg en tur siden det nå var mandag og alt burde være over. Han skulle skrive en reportasje om gamle hus i distriktets landlige omgivelser. Det sa han i alle fall til sin sekretær, og kom seg lett inn i huset ved hjelp av en dirk og begynte letingen etter pengene. Under hodeputa i senga fant han den brune konvolutten, men den var tom. 
-Det var da som pokker, tenkte han. Der kom Vlados meg altså i forkjøpet. Jeg burde vel ha tenkt meg det. Han har først presset Viktor Mikkelsen til å gi ham hva han hadde av penger før han lot ham forsvinne. Men hvordan kunne Nyhus være helt sikker på at det foregikk akkurat slik? Det kunne han selvsagt ikke, for ingen kunne stole på folk som Vlados.

Redaktør Nyhus forlot derfor huset noe bekymret og tankefullt. Han satt seg inn ved rattet og la plutselig merke til at det sto en gammel sykkel han dro kjensel på opp etter veggen på hønsehuset. Han kunne ha bannet på at den ikke sto der når han kom for bare fem minutter siden.





HEMMELIGHETEN

Lisa kunne ikke få mannen med den ekle masken ut av hodet. Hun ante hvem som bar den på grunn av den spesielle odøren etter ham. Den sure blandingen av gammel svette forsøkt dekket over med Sentex. Dette kunne bare være en person og det var Viktor Mikkelsen. Men han var jo vitterlig død, han hadde tatt sitt eget liv og var forlengst begravd og i uhelbredelig forråtnelse! Hun husket at han var litt av en tryllekunstner, for ikke å si magiker, åleglatt og frekk, men kunne han virkelig klare å trylle liv i sin døde kropp og grave seg opp gjennom seks fot hard jord? Hun holdt på å bli tussete og klarte ikke å konsentrere seg om jobben sin. Hun måtte bare snakke med noen!

Lenger oppe i avishuset satt redaktør Nygård med lignende tanker. Han visste imidlertid at Viktor Mikkelsen slett ikke var så død som hele byen trodde og satt derved selv på en nyhetsbombe han ikke var sikker på når ville eksplodere. Men var han nå død likevel eller var han ikke? Han hadde ennå ikke fått noen beskjed om at jobben var gjort. Og det var som pokker at Vlados hadde forsynt seg av pengene hans, men kanskje det likevel fantes en måte å få dem tilbake på? Det fantes jo en kvittering vedrørende utbetaling for tips til avisen. Han hadde tømt kontoen sin og dessuten tatt et ekstra lån, men egentlig er det ikke mye sett mot den trussel han ble utsatt for. Utpressing er ikke noe behagelig, særlig når man i forkant er lokket i en felle som utpressingen gjelder og som er vanskelig å bortforklare. Nå måtte han tenke seg om, men ikke for lenge, for da kunne hele gåten bli løst av politiet og han kunne miste kontrollen. Han tenkte på om noen i avishuset hadde sett mannen med masken og kanskje undret seg på hva han hadde å gjøre oppe hos redaktøren. Men det var likevel et mindre problem, for Mikkelsen var kanskje ikke død nå heller. Hadde han klart å kjøpslå med Vlados? Plutselig begynte redaktøren å kaldsvette. Hadde denne jugoslaven fått de hundre tusen av Viktor Mikkelsen, tenkte han, for å ta livet av meg i stedet?

Lisa kunne ikke holde seg lenger. Hun måtte bare snakke med sin venninne i redaksjonen. I lunsjpausen tok hun mot til seg og grep fatt i Berit ved kaffemaskinen der hun nettopp hadde laget seg en rykende kopp cappucino.
-Berit, jeg må fortelle deg noe, men du må ikke si det til noen, lov meg det! Dermed fortalte hun om at hun hadde sett den drepte Viktor Mikkelsen, og av alle steder, nettopp her i avishuset for noen dager siden og skjønte ikke noen verdens ting.
-Men det er da ikke mulig, du må ha sett feil.
-Jeg så ham ikke sånn direkte forstår du, fortsatte Lisa og følte seg litt dum. Det var en mann som hadde ei rar maske på seg som jeg traff da han var på vei ut av avishuset.

-Maske?

-Ja nettopp, jeg skjønner heller ikke noe av det. Men jeg kjente kroppslukta hans. Og det kunne ikke være andre enn Viktor Mikkelsen! Du vet jeg har hatt ham tett innpå meg en gang på en fest min forrige sjef hadde hjemme hos seg i det store huset hans nede i byen, og vi damer glemmer ikke en duft. Det er jo over et år siden nå, men jeg husker du var på samme festen. Han skulle absolutt kline med meg, men jeg klarte ham ikke og ga ham en ørefik. Husker du ikke det?
-Joda, men poenget ditt er nå eksakt hva da?
-Det burde vel du se straks, du som er journalist. Han passerte meg nokså nær når vi begge møttes i utgangsdøra nede. Han skulle ut og jeg skulle inn. Og da kunne jeg ikke unngå å kjenne odøren av ham. Men poenget du etterlyser er følgende: Dersom Viktor Mikkelsen likevel ikke er død, hvem ligger da i graven hans? Og hvem er morderen? Og hvorfor alt dette hemmelighetskremmeriet rundt besøket hans her i huset?
-Jeezes, du har sannelig rett! Hun stolte nå blindt på Lisas intuisjon, og lurte også på hva denne mannen i hadde å gjøre oppe i redaksjonen.

Han hadde hentet sykkelen ved avishuset lørdag kveld og kom seg greit hjem uten at noen så ham. Kanskje det bare var like greit at han ikke lenger hadde masken. Den begynte å bli kjent og snart kunne folk begynne å tenke seg hvem som hadde den på. Men han likte ikke at noen andre hadde fått fatt i den. Tidspunktet for sannhetens øyeblikk var ennå ikke kommet, så han fikk holde en lav profil inntil videre. Derfor måtte han be Einar om å handle mat for seg. Einar var homofil og likte selskap med Viktor selv om han ikke hadde samme legning. Det som de hadde felles var alle sine sprø ideer om å redde verden, både lokalt og globalt. Mandag ettermiddag hadde han tatt seg en sykkeltur og kom hjem og så en fremmed bil stående på tunet. Han fikk et sjokk når han så reklamen for lokalavisen på bildøra og satte sykkelen inntil veggen og gjemte seg bak hønsehuset. Der ble han stående til bilen var kjørt. Det var altså redaktør Nyhus, men hva i all verden hadde han her ute å gjøre? Var han ute for å stjele tilbake pengene? Eller visste han om det andre settet med bilder? Dette var ikke noe stort problem, for han hadde gjemt alt på et hemmelig sted. Men nå hadde han en del å gjøre i hønsehuset, der han hadde alle tingene sine.

Førstebetjent Karlsen tok telefonen. Det var en mann som ville melde om noe mystisk han hadde sett for noen dager siden. En merkelig skikkelse hadde gått forbi utenfor forretningen hans. En mann med maske foran ansiktet. Han hadde lagt merke til at mannen gikk inn i avishuset som lå like ved siden av hans butikk. Men han hadde ikke sett at mannen gikk ut igjen, til tross for at han hadde holdt øye med døra til de stengte. Derimot hadde han sett to guttunger som kom springende med den samme maska kort etter. Han ville bare melde fra om dette siden det virket litt mystisk. Hvorfor skulle en voksen person ha på seg en slik spesiell maske midt på lyse dagen? Det var jo ikke noe sirkus i byen nå og heller ikke tid for noe karneval. Denne personen ville skjule seg, men hvorfor? Det var bare dette han gjerne ville si, ettersom folk var redde for det som nylig hadde skjedd.

Karlsens første tanke var å vifte opplysningen vekk som uinteressant for politiet, men så kom han på at han hadde lest et høyst spektakulært innlegg i avisen kort etter Viktor Mikkelsens begravelse. En nekrolog så rosenrød som om det var forfattet av den døde selv, skrytende og overdrevent positivt og smigrende. Som om denne Viktor Mikkelsen ikke var død likevel. Ville virkelig redaktør Nyhus ha skrevet sånt sludder frivillig? Kunne denne maskerte mannen ha noe med dette å gjøre, tenkte han og visste ikke hvor snublende nær han nå var ved å løse hele gåten. Men i politimannens hode var det mange andre tanker og da ser man ikke så lett skogen for bare trær. 

Berit hadde grublet så det knaket hele uka. Satt hun egentlig på en bombe nå? En nyhetsbombe av de kraftige? Var Viktor Mikkelsen likevel i live? Hvem var i så fall død og hvem var morderen? Men viktigst av alt: Hadde en mann iscenesatt sin egen død med vilje og i tilfelle hvorfor? Hun måtte snakke med Lisa igjen og la en slagplan for å finne dette ut en gang for alle. Det var atter lørdag og de to jentene var på vei ut til Viktor Mikkelsens hus for å se etter livstegn. Hun visste hvor han bodde fordi den dumme jødesjefen hennes hadde røpet det i fylla en gang. Hvis de traff noen, skulle de bare være hyggelige og spørre om det var her de hadde et brukt kjøleskap til salgs. Det var lenge siden de hadde vært på denne kanten av byen, men fant straks det falleferdige trehuset med et lite hønsehus like ved siden av. De steg ut av bilen og gikk opp på trappa for å banke på. Men ingen kom ut, hvoretter de tittet inn gjennom det lille skitne vinduet i hønsehuset. De la straks merke til at det foregikk noe her, og at det ikke var noen vanlig eggproduksjon.

Viktor Mikkelsen befant seg samtidig denne lørdag formiddag hos Einar og drakk te, noe han ofte hadde gjort mens de diskuterte hva som skulle til for å få til noe i denne håpløse kommunen. De var som evige studenter som ikke kom over den fasen alle må gjennom før de får åpnet øynene og tilpasser seg. Viktor og Einar var byens Knoll og Tott og hadde funnet på mye rart opp gjennom årene og samtidig holdt sammen i tykt og tynt. Men etter at Einar kom helt ut av skapet, var de ikke like mye sammen som før. Viktor syntes homser var litt patetiske og var hos Einar av og til fordi han faktisk ikke hadde andre venner enn denne homsen å snakke med. Dessuten trodde Einar på alt Viktor sa i motsetning til alle andre som for det meste bare spottet ham. 
-Nå tror alle at jeg er død, sa Viktor og nippet til teen. Også redaktør Nyhus tror det nå. Men jeg fikk skremt ham litt først og deretter presset litt gryn ut av ham så jeg har litt startkapital til prosjektet. Jeg vet at han har vært inne i huset mitt, men der fant han bare den tomme konvolutten. Pengene hadde jeg gjemt et annet trygt sted. 
-Men hva med den svære jugoslaven som ville snakke med deg? Har du truffet ham?
-Jess. Hvem tror du begikk mordet på ham som alle tror er meg? Du tror vel ikke det er meg? Det er jo umulig. Jeg kan jo ikke drepe meg selv og så sitte her hos deg helt lys levende og drikke te!
-Nei, selvsagt ikke, du har helt rett. Så da er denne mannen altså en leiemorder. Kom han for å kreve pengene sine?
-Nei, men ettersom vi på en måte er gamle kjente, nevnte han at han hadde fått i oppdrag å drepe meg, men at han heller bare ville late som, fordi jeg har flere andre jobber til ham senere som du vet. Vlados er derfor på mitt parti og jeg takket ham ved å gi ham et par tusenlapper. Deretter forsvant han etter å ha gitt meg beskjed om å holde meg skjult.

Einar gliste og ble nok en gang imponert over hans kvikke hjerne og smarte replikker. Men nå måtte Viktor komme i gang med selve prosjektet sitt og takket for teen før han gikk.

Redaktør Nyhus klarte ikke å riste av seg den nye ubehagelige redselen over kanskje å være målskive for en farlig leiemorder som han attpåtil ikke kunne anmelde. Men hvor realistisk var dette egentlig? Burde han likevel melde fra til politiet? Nei, ikke ennå, han måtte ikke røpe noe, for Viktor Mikkelsen var en slu og farlig rev, så han hadde ganske sikkert flere kopier av bildene. Men på den annen side hadde han jo selv et dokument som viste at mannen fortsatt var i live og at han derfor blir mistenkt nummer en når eller hvis det går opp for politiet at det er en annen mann som var myrdet, hvilket kunne skje før eller siden. Denne erklæringen fikk bli hans ess i ermet så lenge. Han bestemte seg for å ta tyren ved hornene og tastet inn nummeret til jugoslaven.

Inne i hønsehuset var det riktignok flere rugekasser og en råtten vagle, men ingen høns. Bare masse gamle hvite fjær og et tykt lag hønselort på gulvet. Gjennom vinduet kunne de to jentene skimte det meste som var der. Døren var låst og hadde en ekstra hengelås med kjetting i tillegg, Ingen pleier å stenge hønsene sine inne på denne måten, tenkte de og ble enda mer gira på å løse gåten. Dette hønsehuset bar tydeligvis på en skummel hemmelighet og det skulle de to jentene sannelig være god for å finne ut. Det var også et vindu på baksiden og dette klarte de å lirke opp fordi det var råttent i karmen og på en to tre hadde de krøpet gjennom og befant seg nå på innsiden. Dermed var det fritt frem for å undersøkte hønsehuset litt nærmere. Det var satt ut et gammelt skrivebord som vaklet litt på det ujevne golvet, samt en pinnestol og et gammelt låst skap og en kommode med fire skuffer, ting som slett ikke hørte hjemme i et hønsehus. Dette skjerpet derfor sansene til jentene som speidet etter tegn på hva som egentlig foregikk her på gården. Berit dro ut øverste skuffen i kommoden og utstøtte et gisp når hun leste det som sto øverst på papiret.

Førstebetjent Karlsen grublet litt over mannen som hadde ringt. Mystisk mann observert med maske er i byen! Så morsomt da, men dette er altså ikke noe å bry seg om? Mordere bruker vel ikke maske for å skjule seg. Det vil jo bare trekke til seg oppmerksomhet og noen vil lett kunne følge etter dem. Mordere vil enten blande seg med folk så ubemerket som mulig eller holde seg langt unna. Han ville slå tanken fra seg som idiotisk, men klarte det likevel ikke. Det var liksom noe som passet inn i bildet og likevel ikke gjorde det. Han klarte plutselig ikke å holde seg lenger og tok en telefon til redaktør Nyhus, men linjen var opptatt, så han fikk prøve igjen litt senere. Hva Karlsen ikke visste, var at akkurat nå satt redaktøren i samtale med mannen som absolutt kunne ha skutt den mannen de hadde funnet drept og som alle trodde var Viktor Mikkelsen.

-Vlados?
-Ja, hvem er du?
-Nyhus.
-Okay?
-Jeg må snakke med deg.
-Skal jeg stikke oppom?
-Vi tar det på telefonen, jeg må vite om jobben ble gjort.
Vlados kremtet og dro litt på det.
-Nei, ikke ennå. Men ta det med ro, jeg skal nok fikse det. Han kunne like godt si det som det var. Det var bare slik at Viktor Mikkelsen hadde lovet ham et par nye oppdrag han måtte utføre først og få pengene for. Dette var jo tross alt hans levebrød.
-Er dette målet tilfeldigvis meg?
-Føler du det sånn?
-Kanskje.
-Da kan jeg berolige deg. Det er en helt annen. Det vil si det er flere andre, men altså ikke deg. Og etter at jobben er gjort, kommer jeg til å dra tilbake til Jugoslavia. Det har begynt å brenne rundt beina mine. Dermed ble samtalen brutt, men Nyhus var blitt noe beroliget. Det plaget ham likevel at flere angivelig skulle dø. Og særlig det at han som byens respekterte avisredaktør kjente til sånne alvorlig kriminelle handlinger uten å kunne gjøre noe. Angre kunne han på så mye, men det var litt sent nå. Han måtte bare løpe linen ut. 

Straks etter santalen med Vlados var avsluttet og røret lagt på, ringte telefonen igjen.
-Ja?
-Førstebetjent Karlsen her. Jeg må snakke litt med deg. Passer det nå?
-Det går fint. Hjertet hans begynte å banke raskere. Han ville tatt seg ei pipe for å roe nervene, men hadde ikke hatt tid.
-Det gjelder en maskert mann som er sett gå inn i avishuset. Er dette noe du kjenner til?
-Ja, det er en av byens spøkefugler som skulle skremme damene i resepsjonen, løy han. Men det var det beste han kunne komme på i farten.
-Vel, da er det kanskje ikke noe å bry seg om. En av naboene dine ringte meg og sa at denne skikkelsen så litt nifs ut. Ble damene veldig skremt?
-Tror ikke det, de kjente ham jo. Han er ikke helt patent om du forstår og forsvant dessuten kort etter.
-Ifølge vitnet gjorde han visst ikke det. Men uansett er det kanskje ikke noe å gruble på. Grunnen til at jeg spør, er at jeg føler det er noe som ikke stemmer med Viktor Mikkelsen. Skal vi bli enige om å samarbeide litt, dere får nyheter fra oss og vi får tips fra dere? Og si meg da: Vet du noe om dette som vi ikke vet?

Før Nyhus rakk å svare måtte førstebetjent Karlsen selv bryte samtalen fordi han fikk en annen viktig telefon fra en nesten hysterisk ivrig ung dame som sa hun hadde funnet noen skremmende papirer ute i hønsehuset til Viktor Mikkelsen som alle trodde hadde begått selvmord. De befant seg fortsatt i uthuset og ba politiet komme dit ut omgående. Hun mente dessuten at hun hadde sett Viktor Mikkelsen lys levende for noen få dager siden og av alle steder på avishuset. Førstebetjent Karlsen og aspiranten satt derfor like etter i sin bil på vei ut til Viktor Mikkelsens hemmelige adresse som altså ikke var så hemmelig lenger.

LIKEMANN

Redaktør Nyhus kunne endelig puste lettet ut, i alle fall inntil videre. Vlados var nok en tøffing, men likevel såpass fair og virket faktisk helt ærlig når han sa det som det var. Han trodde derfor på det han sa, hvilket var både en lettelse for sin egen del, men på den annen side litt skremmende for byen og særlig dem som nå sto på listen hans. Skulle man virkelig oppleve at flere ble myrdet her i byen med redaktørens vitende og uten at han kunne gjøre noe for å hindre det! For han kunne jo for pokker ikke, siden han selv var involvert og hadde gitt Vlados et dødsens alvorlig oppdrag, bokstavelig talt. I sin ytterste konsekvens kunne han dermed tiltales for mord. Dette kunne han ikke i sin villeste fantasi ha forestilt seg for bare noen dager siden. Men han var under sterkt press og nå var det ikke annet å gjøre enn å sitte på gjerdet og se hva som skjedde. Det var ingen komfortabel situasjon, men samtidig visste han at det ville bli mye spennende å skrive om. Dette ville være bra for salgstallet, så totalt sett gikk dette an å leve med. Et skår i gleden var at Viktor Mikkelsen likevel levde i beste velgående. Men han våget ikke varsle politiet før han var sikker på at han selv var trygg på alle måter. At absolutt alle kompromitterende bilder av ham var destruert. Men aller viktigst at Viktor Mikkelsen var borte for godt.

Lisa og Berit satt inne i hønsehuset og ventet på at politiet skulle komme som de hadde sagt og akkurat nå ga de blaffen om Viktor Mikkelsen selv skulle dukke opp. Berit hadde et kamera med seg i tilfelle det skulle bli noe å fotografere. Dette så uansett ut til å kunne bli en god story, og det beste av alt, det var hun som kom til å skrive den! Hennes byline joho! Og ikke bare korrekturlesning av andres skriverier. Snart hørte de en bil som stanset og de tittet ut av vinduet. Bra, det var politiet. For det de hadde funnet i den øverste skuffen var intet annet enn sensasjonelt og urovekkende og kanskje farlig. Hun var forresten ikke helt sikker på om det kunne være en spøk, for dette virket samtidig ekstremt sykt. Derfor ville hun snarest mulig overlate dette materialet til politiet.

Førstebetjent Karlsen og en aspirant steg ut av bilen og bort til vinduet som jentene hadde klart å åpne på framsiden. Siden døren var låset kom politimennene ikke inn ettersom de var for store for det lille vinduet på baksiden. Men gjennom åpningen fikk de overlevert en bunke papirer som de ble bedt om å se nærmere på omgående.
-Hva i all verden er dette? Karlsen begynte å bla i bunken. 
-Plan for maktovertakelse i kommunen! Med en liste over kjente personer som like etter navnet hadde et lite rødt kryss. Eller var det et kors, for å vise at denne personen skulle myrdes? Hva i all verden var dette for noe svineri? En ting var sikkert, dette hadde definitivt med Viktor Mikkelsen å gjøre. Men han var jo etter sigende død og begravd og holder derfor ikke på med noen ting, hvis han da ikke akkurat nå holder på med å gjøre helvete hett for seg sjøl og er satt til å spa kull på fyrkjelen! Karlsen kjente Viktor Mikkelsen såpass godt at han ikke regnet med at han hadde kommet gjennom perleporten i alle fall. Men så feide han bort hele den makabre spøken og ble kald på ryggen fordi en tanke slo ham. Kunne denne reven ha arrangert sin egen død og derfor nå kunne bevege seg friere enn før, fordi alle tror han lå død og trygt forvart langt nede i jorden? Han måtte tenke gjennom obduksjonen og identifiseringen igjen. Ingen av hans nærmeste hadde egentlig bekreftet at det var ham. De gikk bare ut fra det på grunn av klærne hans og som de fleste dro kjensel på, pluss løstennene. Det gikk da for pokker godt an å iscenesette sånt uten problemer! 

Mens politiet studerte papirene, fortsatte jentene å se om det var mer spennende å finne. Lisa tittet under halmen i ei rugekasse og fant ei gammel sigareske. I den lå det en mengde tusenlapper som hun mistet på gulvet i ren forfjamselse slik at Berit satte i et lite hyl. Aspiranten tittet straks inn vinduet og fikk øye på pengene som lå strødd på det tykke laget med gammel hønselort. Han beordret jentene til å samle sammen sedlene og gi det til ham.

Førstebetjent Karlsen ble ikke så rent lite bestyrtet og hentet et brekkjern bak i bilen og brøt straks opp døren for å komme seg inn. Mens de holdt på med dette merket de ikke syklisten som rundet svingen men stoppet brått. Han slang raskt fra seg sykkelen og stupte inn i en busk.
-Faen i helvete! Han skrek høyt og glemte seg vekk, men tok seg i det og håpet at de ikke hørte ham. Hva i all verden var det som foregikk her! Hvem hadde angitt ham?

Han så at det var politiet, men den andre bilen kjente han ikke. Det tok litt tid før de kom ut og han så at de tok en noen av sakene hans med seg.
-Jeg er altså blitt avslørt, tenkte han bittert. Dette gikk altså ikke. Men da går jeg bare over til plan B. De tror sikkert fortsatt at jeg er død, bortsett fra Nyhus, men han har jeg nok klart å lukke kjeften på. Han så det var to ungjenter i den andre bilen, men hvem var det? Hadde han ikke sett dem før? Denne byen var da ikke så forferdelig stor. Joda, han hadde sett den ene i avishuset. Hun hadde stirret på masken hans. Helvetes kvinnfolk! Der har vi synderen.
-Bare vent, hun skal nok få merke hva jeg kan gjøre med sånt, tenkte han. Tanken på hevn var noe av det beste han visste. Nesten bedre enn sex.

Når bilene hadde kjørt og støvet lagt seg etter dem, trakk han fram sykkelen og oppdaget at den nå var punktert. Det må ha skjedd når han bråbremset, for dekkene var gamle og tålte ikke så mye. Irritert over det også, leide han sykkelen bort til huset og gikk straks mot hønsehuset. Politiet hadde satt opp et sperrebånd rundt det, men det brydde han seg ikke om og fjernet hele greia og gikk inn i skuret. Han trengte ikke låse seg inn, for politiet hadde brukt sin "universalnøkkel" og ødelagt både døra og låsen. Raseriet steg til farlige høyder og han kjente blodtrykket ble kritisk og prøvde å huske om han hadde glemt tabletten sin i dag. Han oppdaget snart at både penger og papirer var borte og kunne ikke annet enn resignere. Dette var ikke bra, ikke minst det at konvolutten med bildene også var vekk. Men han hadde plan B i hodet og den var ikke skrevet opp noe sted.

Redaktør Nyhus tok til slutt telefonen som hadde spilt hele melodien ut og var i gang for andre gang fordi han holdt på å rense pipa si. Men han fikk et lettere sjokk da stemmen sa at kommunens ordfører og rådmann var blitt bortført. Antagelig kidnappet av en utlending og ført bort til et ukjent sted. Dette var noe nytt i den ellers så fredelige byen. Hva i all verden var det som foregikk?
Han kommanderte straks en reporter bort til kommunehuset som bare lå noen få kvartaler unna. Journalist Ole Ramberg var den som kjente kommunen best og han ble møtt av en forskremt vaskehjelp som hadde sett det hele og som slo alarm. I forfjamselsen hadde hun ringt avisen først og deretter politiet.
-De ble begge truet av en utlending med pistol og tvunget ut i en svær svart bil på baksiden av kommunehuset og den forsvant jeg vet ikke hvor, sa hun temmelig anspent og var tydelig skremt av hendelsen.

Snart var politiet også på pletten og det var førstebetjent Karlsen og aspiranten som igjen måtte rykke ut, men kort etter kom flere politifolk til. Snart surret hele kommunehuset som ei bikube og ingen visste riktig ut eller inn. Hvorfor i all verden hadde noen glede av å ta ordfører og rådmann til fange på denne brutale måten? Var dette en spøk? Var det en film som spiltes inn? Eller var det noe maktpolitisk og enda mer alvorlig på gang? Ingen kunne svare på noe, men førstebetjent Karlsen visste tilfeldigvis mer enn han ville si akkurat nå. Han var ikke lenger det minste i tvil om at Viktor Mikkelsen var i levende live. Dermed hadde han hendene fulle i lange tider og følte seg for første gang på lenge på høyde med situasjonen. Han hadde ikke noe imot litt action som enhver politimann, samt det å pusle med gåter. Grublingen hadde trettet ham ut men nå var han full av futt igjen. Snart krydde det av journalister fra både aviser, radio og fjernsyn. Dette var langt fra noen agurktid, det var plutselig blitt toppen av en høysesong! Alle gned seg i hendene, selv om de var bekymret over det som var skjedd. Man kunne jo ikke akkurat sko seg på at ordfører og rådmann var bortført mot sin vilje. Men av hvem og hvorfor? Denne gåten som alle forsto hadde med en farlig psykopat å gjøre, ble bare større og større!

Redaktør Nyhus satt spent på sitt kontor og ventet på nyheter fra Ole Ramberg. Han hadde sendt bort sin beste mann, men det varte og rakk uten at telefonen ringte. Til slutt måtte han selv ringe til reporteren og fikk til svar at det var ei eneste røre på hele kommunehuset og at redaktøren måtte rense neste morgens førsteside pluss midtsidene og gjøre klart for tidenes nyhet.

-Akkurat, tenkte Nyhus. Dette kan virkelig ligne Viktor Mikkelsen! Han har altså angrepet kommunen, og innbiller seg visst at alle tror at han er død og derfor ikke kan mistenkes for noen verdens ting! Men den gleden skal han sannelig ikke ha lenge! Redaktøren fant frem erklæringen som samtidig var en datert kvittering for utbetalt 100.000 kroner for opplysninger i henhold til avtale. Han forsto at dette papiret nå var gullkantet for ham. Han følte seg styrket i den pågående terrorbalansen mot byens største bråkmaker.

Plutselig kom han til å tenke på at Vlados hadde fortalt at det var flere som skulle ekspederes. Men skulle de virkelig drepes eller skulle de bare kidnappes og holdes fanget, både ordfører og rådmann og kanskje flere, som han hadde antydet? Å berøve noen friheten på den måten er vel ille nok, men likevel betraktelig mindre alvorlig enn mord. Når det kom til stykket var kanskje ikke Vlados noen leiemorder likevel. Kanskje han bar lot som om han var farlig for å skremme folk han skulle kreve opp penger av? Han hadde jo ikke drept Viktor Mikkelsen heller. Han kunne altså bare være en vanlig skremmende pengeinnkrever! Hvilken lettelse egentlig, men han var jo likevel en kriminell forbryter. Han undret seg over hvor mye avisen hadde fått å skrive om på bare noen få timer. Unge Berit Moen på desken hadde levert et aldeles nydelig arbeid som var kommet med i dagens utgave, og i tiden fremover ville det sannsynligvis bli enda mer bare fra hennes hånd. I tillegg kom Ole Ramberg med flere helsider. Det var foreløpig ikke nødvendig for ham selv å skrive noe særlig ut over lederen der han fokuserte på problemene med byens nedlagte sykehus. Den godbiten han selv satt på ville han spare til det hele begynte å roe seg. Dermed skulle han få fart på salgstallene igjen.

Det summet i redaksjonen, det summet på kommunehuset og dessuten på politistasjonen. Men det var stille og rolig i det gamle hønsehuset utenfor byen. Der satt en opprevet og infernalsk rasende Viktor Mikkelsen som forbannet alle og enhver som nå hadde stukket kjepper i hjulene hans. Han ringte til Einar og ba han komme over. Heretter ville det være litt for risikabelt for ham å bevege seg utendørs. Han måtte for guds skyld ikke bli sett ennå. Derfor gjemte han også sykkelen i hønsehuset. Det skulle ikke se ut som om det befant seg noen i huset hans. For han var jo selv død og strøket av alle offentlige register. Egentlig var det dette han ønsket, men etter planen skulle han senere dukke opp som sin egen ukjente tvillingbror som var adoptert bort som nyfødt og oppvokst i England fordi deres foreldre ikke hadde råd til å mette to munner like etter krigen da så mange hadde økonomiske problemer. Han snakket jo engelsk flytende og hadde allerede ordnet alle nødvendige papirer og dokumenter hvorav noen var forfalsket av en ekspert i Oslo.

Plan A var å begå et politisk kupp i kommunen ved å skremme alle på toppen, kidnappe et par av dem og skape kaos som medførte politisk tomhet og villrede. Han beregnet behovet for et midlertidig krisekabinett der han skulle stille som kandidat, men selvsagt ikke som Viktor Mikkelsen. Hans tvillingbror het nemlig John Bergfield fra Liverpool og derfor en ganske annen. Han skulle dukke opp en stund etter begravelsen for å overta huset hans som enearving ifølge en gammel familieavtale. Alt var klappet og klart, men nå visste jo politiet om disse planene. Vlados hadde fulgt programmet og skulle etter planen fange to kommunetopper til, kommuneadvokaten og økonomisjefen, men han tvilte på at dette ville kunne fungere nå. Derfor var det plan B som nå måtte følges. Han kunne fortsatt utnytte forvirringen på kommunehuset i tråd med sitt valgspråk: Splitt og hersk!

Førstebetjent Karlsen hadde beordret åpning av Viktor Mikkelsens grav og ny obduksjon med DNA-prøver som ville gi svar på hvem den døde var og ikke var. Det tok en uke og svaret var klart. Det var altså ikke Viktor Mikkelsen som var død, hvilket ikke lenger var noen stor overraskelse. Men hvem den døde så var, kunne det selvsagt ta lenger tid å finne ut. Man måtte forsøke å matche DNA-profilen mot døde som man hadde i det nasjonale registeret. Hvis det ikke lyktes, måtte man vente til noen ble meldt savnet. Dette hastet derfor ikke så veldig foreløpig. Viktigst var det å vite at Viktor Mikkelsen var i live og allerede hadde en lang liste alvorlige anklager rettet mot seg. Som hvis han ble domfelt for det, kunne gi ham minst tjue år bak murene.

Politiet satte straks inn jakten på den ukjente utenlandske kidnapperen, men var nesten uten spor. Svær og bevæpnet og forsvunnet i en stor sort bil, kanskje en amerikansk van? Ville det komme krav om løsepenger? Men ifølge Mikkelsens plan som politiet hadde fått fatt i, sto det ikke noe om pengekrav. De to fangene og et par til skulle bare holdes i forvaring i en måneds tid. Foreløpig var det bare kommunens ordfører og rådmann som var borte. Så mye oppstuss som dette hadde skapt, ville det kanskje bli med bare disse to. Navnene på de to andre var kjent på grunn av beslaget av papirene fra hønsehuset, slik at disse nå var under ekstra politibeskyttelse. Faktum var at Vlados selv var blitt overrasket over det veldige rabalderet og hadde stukket over grensen til Sverige og tatt med seg fangene sine. Dette var nytt for ham og han så på det som ren øvelse. De skulle bli interneres i et uthus på en gård uten at de visste hvor de var. Men de fikk da i alle fall holde sammen og ble enige om å opptre meget forsiktig overfor den skumle utlendingen som hadde fanget dem. Lenket i jern på hender og føtter satt de på hver sin madrass. Det var ikke kaldt i rommet de satt, selv om det nå var nattefrost og de fikk dessuten god mat og drikke. Etter noen dager slappet de mer av og var ikke lenger så redd for å bli drept, for det var åpenbart ikke meningen. Deres fangevokter så ut som han lurte på om det han hadde gjort var så veldig klokt og etter nok et par dager fikk de svaret.

Viktor Mikkelsen hadde nå endelig bestemt seg for å overse alt oppstyret og fortsette programmets plan B som han ikke hadde beskrevet noe sted og som derfor ingen visste noe om. Han regnet med at alle fortsatt trodde han var død og når han nå gikk til byen, så var det tvillingbroren sin som nylig var kommet til Norge fra England for å ta seg av arven etter sin bror. Det skulle snart stå i avisen. Derfor skulle han avlegge redaktør Nyhus et besøk og la seg intervjue slik at hele byen visste dette og kjente hans identitet. Det ville redaktøren sikkert ikke sette seg imot når han fikk vite at det kanskje fantes et ekstra sett med biler like vel. Dermed banket han snart freidig på døra til redaktørens kontor.

-Nei det var da som pokker, sa Nyhus da han så hvem som sto der. Her våger du å komme uten å maskere deg?
-Ikke nødvendig lenger, svarte han selvsikkert. For nå skal du hjelpe meg med å etablere meg på nytt her i byen. Jeg er nemlig nå min egen tvillingbror som er kommet hit fra England, hvor jeg har vokst opp hos mine fosterforeldre, for nå å ta imot arven etter min bror Viktor!
-Skal jeg le eller gråte nå? Nyhus var lettere sarkastisk og egentlig ikke overrasket, for Viktor Mikkelsen var jo full av slike idiotiske sprell og hadde alltid vært det. Han trodde virkelig selv på at dette falske spillet kunne fortsette i det uendelige!

-Her ser du mine papirer, mitt britiske pass, fødselsattest, adopsjonspapirer, flybillett fra London til Oslo. Pluss en liten muntlig opplysning om at det faktisk fortsatt finnes visse bilder av deg.
-Jeg tenkte meg vel det, svarte Nyhus. Men da må du huske at jeg har en kvittering som viser at du var i live etter at du ble erklært død og begravd. Dette kan bli ei skikkelig røre for oss alle, skjønner du vel, dersom vi ikke straks blir enige. Det kunne plutselig skimtes et lite rykk i kjakemuskelen til Viktor, men tok straks kontrollen. Han var klar over at de to jentene hadde fjernet bildene, men antok at Nyhus ennå ikke visste det og derfor kunne presses litt til.
-Greit, sa han. Da foreslår jeg at du gjør dette intervjuet nå, tar et pent bilde av meg, altså min bror. Jeg skal smile bredt og folk skal se min brors ansikt med sine flotte tenner! Så lar du dette gå i trykken snarest mulig. Først da skal alle bildene av deg bli destruert, jeg sverger ved min mors grav.

Nyhus himlet med øynene, tenkte seg om et øyeblikk, men så sa han okay, vi gjør det sånn. Og dermed ble hele byen kjent med engelske John Bergfield, den bortadopterte tvillingbroren til avdøde Viktor Mikkelsen. Men selvsagt var det enkelte som ikke trodde på historien. Mannen var jo en notorisk luring og ryktene om ugler i mosen gikk nå som ild i tørt gress på ryktebørsen. Til slutt visste folk i gata ikke hva de skulle tro, men hvilken rolle spilte dette egentlig for dem? For akkurat denne forvirring var det Viktor Mikkelsen ville ha, da var det lettere for ham å ta kontrollen. Han skulle sørge for ro og orden på sin måte og snart få fart på livet i byen.

Viktor Mikkelsens drøm om makt og velde var blandet med hat og hevn og maktsyke. Som John Bergfield var han snart like beryktet, for det var ikke lett for slike som ham å forandre seg til det bedre. Han var derfor ikke kommet så langt i sine nye planer før han fikk seg en ubehagelig overraskelse. Politiet ato på døra hans, for de visste nå at han var i live og hjemme. Men han åpnet ikke, selv etter tre-fire omganger med kraftig hamring på døra. Politiet tok frem en megafon og sa at de visste han var inne og straks måtte komme ut. Ellers ville de bruke slegge på døra hans. Dermed kom han ut og spurte hva alt dette oppstyret gjaldt.
-Viktor Mikkelsen! Du er arrestert, mistenkt for mord, kidnapping, pengeutpressing, dokumentforfalskning, samt planlegging av maktkupp. Kommer du med oss frivillig eller må vi ta deg med makt?
Han vurderte raskt sjansene som dårlige og gikk med frivillig, men uten å si et eneste ord. Inne i huset satt hans kamerat Einar på en vaklevoren pinnestol i et hjørne bak døra på kjøkkenet som ei forskremt rotte og visste verken ut eller inn. Politiet la ikke merke til ham som derfor pustet lettet ut straks de hadde satt seg i politibilen og kjørt av gårde. Når det var blitt helt stille, listet han seg ut og hjem og gjemte seg under senga og skalv av redsel. Hvordan skulle det nå gå med kameraten hans?

I tre dager nektet Viktor å si noe som helst, men så fant han ut at han likevel ville snakke. Politiet har egne metoder for å få folk til å snakke etter en stund på glattcelle og nå innrømmet at han var blitt lokket i en felle av en jugoslav som het Vlados, Det var han som var hjernen i dette spillet der han selv var bare et stakkars uskyldig offer. Han ga dem nummeret til Vlados og snart ble hans mobiltelefon krysspeilet og kunne vente seg politiet på døra når som helst. Fangene kom derfor snart tilbake til byen med svensk politieskorte fra Arvika, men Vlados selv var selvsagt ikke der. Det svenske politiet hadde sporet telefonen og fant den forlatt i et rom på en låve, men mannenvar altså ikke å se. En norskregistrert mørk blå Chevrolet van ble to dager senere funnet i Stockholm og det ble antatt at sjåføren for lengst var kommet seg til andre siden av Østersjøen hvor han hadde forsvunnet i mengden. Det var en leiebil fra Avis som sto på falsk navn. Dermed var det få spor videre foreløpig. Men de hadde da litt å ta seg til på hjemmebane. Påtalemakten var ikke å spøke med når det var såpass mye som Viktor Mikkelsen måtte forklare. Likevel mistet han tydeligvis ikke fatningen og ba dem bevise sine påstander. Det gikk plutselig opp for dem at de egentlig ikke kunne bevise så mye. Alt som var gjort i denne sammenheng kunne like godt ha vært gjort av andre enn ham. Vlados hadde leid hønsehuset og drev med ting Viktor ikke kjente til, men som han nå skjønte var ulovlig planlegging av et maktkupp. Jeg kunne da ikke noe for at noen var blitt drept og folk trodde det var meg! Han hadde ikke presset noen for penger, hvor i så fall var beviset? En kvittering for mottak av betaling for informasjon? Kidnapping, jeg? Noe av det dummeste han hadde hørt på lenge. Den skyldige var denne jugoslaven de jaktet på og ikke fikk tak i. Han var en mester i alt det denne saken handlet om. Skulle politiet bare finne en annen å skylde på når de ikke klarte jobben sin? Dokumentforfalskning? Min bror fra England var på besøk og reiste videre for å treffe andre slektninger, men glemte passet sitt hos meg. Hva er galt så med det? Freidige folk med mot i brystet som Viktor Mikkelsen, kunne alltid ha slike ess i ermet som falskspillere flest. Derfor var han snart ute på gaten igjen.

Redaktør Nyhus gned seg i hendene. Aldri før hadde han solgt så mange aviser. Dag ut og dag inn sto det noe nytt om saken og han sørget klokelig for å ikke fortelle alt på en gang. Berit og Linda var blitt lokale kjendiser med sin egen historie og på fornavn med hele byen. Men ellers var det mye annet å lese om saken og byens borgere nøt at denne frekke bråkmakeren fikk så hatten passet og ørene flagret når han altså ikke var død like vel. Dermed slapp også Nyhus å få blod på hendene og dårlig samvittighet for resten av livet. Han syntes denne mannen heller fortjente å leve usikkert under dette hengende sverdet enn å hvile fredelig under torva uten å kjenne smerte. Men så fikk han vite at Viktor måtte løslates av mangel på bevis! Det hadde ikke engang hjulpet at han tipset politiet om pengutpressing! Men pytt sann, da er vi i gang på nytt. Dette er daogså en nyhet folk vil vite mest mulig om. 

En rekke savnede personer var blitt registrert, men ingen av disse passet DNA-profilen de hadde av den døde her i politiets rettsmedisinske dypfryser. Dermed ble det sendt ut en forespørsel gjennom Interpol. Etter to uker fikk de napp. Det viste seg å passe med en savnet engelskmann, nærmere bestemt fra Liverpool. Førstebetjent Karlsen hoppet i stolen når han hørte at denne personens navn var John Bergfield.

RINGEN SLUTTET

Viktor Mikkelsen hadde ruget på disse planer i lange tider. Han ville ha orden i sakene, men var egentlig en gedigen rotekopp. Derfor gikk tingene som oftest galt, men da fant han alltid noen å skylde på som ikke kunne annet enn å riste på hodet. Han forsto ikke at det var ham selv det var noe galt med og slett ikke alle de andre. Det kan saktens være mye man kan kritisere en kommuneledelse for, men Viktor Mikkelsen mente at dette var noe han skulle klare å ordne opp i om han bare fikk litt makt. Problemet hans var at hans omdømme ikke var så bra lenger og trengte en ny identitet for å komme videre.

Som lyn fra klar himmel fikk han denne nye ideen etter en kort samtale med nabokona på gården lenger oppe i dalen da han besøkte henne for å låne noen sukkerbiter til teen sin. Ingen hadde fortalt at han hadde en tvillingbror før hun antydet at hennes mor hadde nevnt det en gang. Og at broren var adoptert bort til England som nyfødt baby. Det hadde overrasket ham, men siden begge foreldrene hans var døde, kunne han ikke spørre dem. Han kunne heller ikke spørre noen onkler eller tanter, fettere eller kusiner, for alle var av en eller annen merkelig grunn pottesur på ham. Likevel klarte han å spore opp sin bror i Liverpool femti år etter de ble atskilt og fikk lokket ham til Norge fordi det var noe i foreldrenes testamente som tilsa at han skulle få arve en større eiendom. Dette var bare tull, men broren bet på og kom glad og fornøyd for å hilse på sin ukjente men omtenksomme tvillingbror som presenterte denne gode nyheten. Men ta med deg alle de personlige dokumenter du har, hadde Viktor understreket.

De møttes på jernbanestasjonen like etter at toget fra Oslo hadde rullet inn på stasjonen. Etter å ha omfavnet hverandre hadde Viktor spandert pølse i brød på John som var sulten etter den lange reisen. De delte en brus i to pappkrus som var gratis og kjørte deretter hjem i huset for å diskutere arven. De lo etter å ha konstatert familielikheten ved å se seg i speilet. På kjøkkenet hadde han arrangert det slik at vannkranen sprang lekk slik at broren plutselig ble gjennomvåt og måtte skifte.
-Så ergerlig da, men du skal få låne noen klær av meg mens dine egne henger på klessnora til tørk.

Viktor Mikkelsen hadde gjort alt klart på forhånd og ville nå vise ham eiendommen som ikke lå så langt unna. Etter to minutters biltur gikk de gikk sammen ned til tjernet og det store grantreet. De kunne ha spasert, men ingen måtte se at det var to av dem. Her, hadde han sagt, her er det område som er ditt hvis du vil ha det og pekte ut over myra. En virkelig flott tomt å bygge seg et stort og fint hus på.
-Men var det ikke snakk om en eiendom? Altså med bygninger? Var det bare en ussel bit utmark han var kommet denne lange veien for å se? Han spyttet ut tyggegummien og stirret vantro utover det lille tjernet.
Mer fikk han ikke sagt eller gjort, for Viktor Mikkelsen hadde stått nær treet og dradd revolveren helt ubemerket til seg med den tynne tråden der den hang i strikken og rettet den raskt mot tvillingbrorens hode skrått nedenfra. Med en finberegnet ballistisk presisjon sendte han en spesiell preparert kule opp gjennom tvillingbrorens hode, hvoretter han straks og uten en lyd sank sammen der han sto. Morderen hadde hansker på, men sørget for å trykke revolverskjeftet inn i håndflaten på offerets høyre hånd før han rev av tråden og lot den lange strikken svuppe våpenet opp i skjul under trekronen igjen. Han lurte på om noen hadde hørt skuddet og lyttet for å høre om det var noen i nærheten som reagerte. Nei, nå var det stille som i grava, der hans bror nå skulle hvile for all fremtid. Hvis noen likevel hadde hørt noe, trodde de sikkert at det var jegere på revejakt. Med en knipetang trakk han raskt ut alle brorens tenner og kastet dem i tjernet. Deretter tok han ut sitt eget gebiss og presset det inn i det blodige hullet i det som var igjen av offerets ansikt. I lommen hadde han sitt nye gebiss som han hadde fått laget i Sverige med beskjed om at det skulle være en god del annerledes enn det gamle som han var blitt lei av. På et øyeblikk var de nye tennene på plass og smilet hans tilhørte bestemt ikke Viktor Mikkelsen, men derimot hans bor John Bergfield. Så gikk han stille fra åstedet og lot sin tvillingbror som han aldri har hatt noe forhold til eller følelser for, bli liggende å vente på å bli funnet og tatt hånd om. Kanskje reven ville komme og forsyne seg litt før de fant ham, for han var jo ikke meldt savnet ennå. Han grøsset litt, men det var fordi det var begynt å bli kaldt om kvelden. Men fra nå av skulle ingen se ham i nærheten av dette stedet, og gjemte seg i noen busker en stund til det ble mørkt.

Snart var han tilbake i huset sitt og satt seg rolig ned for å se på kveldsnytt. Han visste at om ikke lenge ville nyheten om hans død være kjent over hele landet. En bisarr frydefull prikking spredte seg i den iskalde kroppen hans. Han hadde klart det! Han var i full gang! Nå skulle han endelig forsvinne for dem og kunne gjøre som han ville ved heretter å opptre som sin egen eneggede tvillingbror som var kommet til Norge for å sørge over sin brors tragiske død og deretter motta arven som var testamentert til ham. Riktignok ikke tinglyst, men like fullt gyldig som testamente med avdødes egen underskrift på. Han hadde sin brors pass og reisedokumenter i skuffen. Fra nå av måtte han for Guds skyld huske at han ikke het Viktor Mikkelsen, men John Bergfield. Med sin nye identitet skulle han skritt for skritt ta over makten i byen ved først å skremme og derved svekke pampene litt, for deretter å skape forvirring og kaos som han visste å utnytte. Så skulle han komme seg inn i bystyret. De kunne kanskje nekte Viktor Mikkelsen, men de kunne ikke nekte John Bergfield som på rekordtid klarte å lære seg norsk. Fra dette springbrettet i bystyret skulle han deretter klatre videre til topps. Igjen kjente han den deilige prikkingen i hele kroppen. Det var som å bli bitt av en kobra og han syntes dette var en utrolig nytelse fordi det var han som var denne kobraen som hadde sprøytet sin gift inn i systemet for å lamme det og sluke det med hud og hår! Endelig skulle de etter mange års slitsom kamp få se at han i sin brors skikkelse skulle få fart på sakene. Og de ville komme til å takke ham for det.

Det var mye som ikke stemte i det puslespillet som førstebetjent Karlsen hadde forsøkt å legge. Men samtidig kom flere og flere brikker på plass. Ordføreren og rådmannen var takk og pris kommet helskinnet tilbake, men var naturligvis litt forskremte. Hadde det ikke vært for det viktige funnet i Viktor Mikkelsens hønsehus, ville han ikke ha visst så mye om dette spillet. Kommuneadvokaten og økonomisjefen sto også på listen, men disse hadde fått ekstra politibeskyttelse og ingen merket noe forsøk på å bortføre dem. Noe måtte ha gått galt og det hele blitt avbrutt. Kommunehuset surret fortsatt og ingen snakket om annet der i huset på en lang stund.

Redaktør Nyhus satt ved sitt bord og tenkte gjennom de merkelige papirene politiet hadde vist ham. De fire røde kryssene, eller var det kors? Skulle disse drepes eller bare skremmes litt? Han prøvde å forstå noe av overskriften; Maktovertakelse i kommunen. Men det var ikke lett å få noen vettug sammenheng i det som sto i teksten under, noe som var typisk for denne en viss mann han kjente godt. Enkelte ord var feilstavet som av en utlending. Var dette bevisst implantering av stavefeil for å villede politiet i tilfelle dette ble oppdaget? Viktor Mikkelsen trodde han var smart, men alle visste at han bare var en artig skrue med masse sprø ideer. Disse planene ville nok ikke bli noe av, men viktigere var det å finne den skyldige. Plutselig kom han til å tenke på pengene han sikkert ikke ville få tilbake. De var nok gått rett inn i statskassa som beslaglagte kontanter fra kriminell virksomhet. Men han hadde fortsatt kvitteringen som lød på 100.000 kroner for tips til avisen. Snart befant han seg inne hos disponenten og ba om refusjon av hans utlegg for å få opplysninger i denne saken som til nå hadde innbrakt avisen flere millioner kroner. Disponenten smilte fra øre til øre og snart gjorde redaktøren det samme. Den kvelden gikk de to for første gang ut på kroa og tok en øl sammen.  

Noen var blitt drept og førstebetjent Karlsen prøvde å finne sammenhengen mellom det mystiske mordet og disse planene for maktkupp, kidnapping og pengeutpressing. Men han fikk mindre og mindre til å stemme etter at svaret på DNA-prøven hadde kommet. Var denne John Bergfield virkelig den man sa han var, tvillingbror til Viktor Mikkelsen? Han ventet spent på svaret fra politiet i Liverpool, men det tok ikke lenge. Viktor Mikkelsen var altså ikke død likevel. Lenger kom han ikke i sine spekulasjoner, for akkurat da ringte telefonen.

Lisa og Berit var blitt enda bedre venninner etter alt dette oppstyret og var ikke så lite stolte over sin oppdagelse som innbefattet en konvolutt med noen meget pikante bilder av personer de straks dro kjensel på. Plutselig forsto de hvorfor redaktøren hadde danset etter Viktor Mikkelsens pipe og i ren lojalitet mot sjef, ga de ham konvolutten og ikke politiet. Grunnen var at den ene blondinen faktisk var søsteren til Berit. Så dette måtte ikke komme ut, hun ville heller ta et lite oppgjør med sin lillesøster i en alvorlig privat samtale, for dette gikk jo ikke an. Nyhus ble helt rød i toppen med det samme, men bedyret at han skulle forklare alt senere og at dette var et råttent spill iscenesatt av en farlig psykopat. Han ba dem vise litt diskresjon, noe de begge lovet. Han var jo tross alt en grei sjef. Det er helt andre ting denne saken handler om. Jeg har bare vært en liten brikke i en syk manns skitne spill. Dessuten gjelder det å holde kortene tett til brystet av pressefaglige grunner. Han takket dem og sa han skulle belønne dem senere og skiftet straks emne. Nå kommer snart bikkjene til oss, sa han. Alle de andre avisene og radio og fjernsyn. Hele byen ville koke om noen få timer. Siden de visste så mye om dette skulle han da sannelig sko seg litt på moroa og ikke gi indrefileten bort aldeles gratis. Han visste mer om saken enn de fleste og porsjonerte ut nyhetene etter hvert som de dukket opp og fulgte industriens eksempel med såkalt "planlagt foredling". Ikke gi dem alt på en gang. Selg mange aviser i lange tider. Dette er jo godt stoff som folk vil ha, selv i små doser og sånt blir det penger av!

Men det var ikke bare media som strømmet til. Selv om denne såkalte planlagte kommunale maktovertakelsen bare var noe barnslig tøv, var trusselen alvorlig nok og måtte etterforskes med full styrke og i full bredde. Men dette måtte gjøres av folk som befant seg atskillig høyere oppe i systemet enn der førstebetjent Karlsen var. Nå var derfor kripos kommet til byen og det var han ikke det minste lei seg for.

Viktor Mikkelsen hadde lenge følt seieren var innen rekkevidde. Ingen skulle forpurre planene hans, men så hadde likevel noen for pokker greid det. Han hatet kommunen og redaktøren og de to frekke jentene som hadde brutt seg inn i hans private hønsehus og rotet i tingene hans, og han hatet selvsagt politiet som lot det brenne rundt føttene hans helt til han selv måtte slukke ilden. De hadde vel for svingende ikke nå fått snusen i at det var broren hans som var død? Hadde han ikke kontroll på denne freidige redaktøren likevel? Ble han ikke presset hardt nok? Han hadde virket så likeglad og litt overlegen siste gangen han var der, men han hadde da fått intervjuet med bildet inn i avisen slik at alle nå visste det han ville de skulle vite. Den idiotiske jugoslaven hadde ikke klart jobben, men tok imot pengene og bare forsvunnet uten å gjøre jobben! Han hadde sannelig mange å plukke høner med! Men hvem skulle han bruke nå? Måtte han gjøre det selv? Orket han dette stresset? Var han egentlig ikke blitt for gammel og sliten? Han vurderte å avbryte hele opplegget, men det var for sent. Han kunne ikke endre på noen ting. Det hele fikk briste eller bære. Hvis heller ikke plan B virket som den skulle, hadde han jo saktens en siste utvei.

Førstebetjent Karlsen husket den gangen redaktør Nyhus var på tråden og ville si noe viktig. Nå var han frempå igjen. 
-Vi var enige om å utveksle opplysninger. Her skal du få noe av meg. Viktor Mikkelsen er ikke død, men har arrangert et antatt selvmord og kommer til å utgi seg for å være sin tvillingbror fra England, hvis navn er John Bergfield som er identisk med avdøde, ikke sant?
-Aha, svarte Karlsen og plystret. Og hvor har du så dette fra?
-Viktor Mikkelsen har vært hos meg og krevd penger av meg og at jeg skal intervjue ham som om han er sin egen bror, ettersom han selv er død. Han vet ikke ennå at han er avslørt, men ved å la ham løpe litt i slakk line, kan dere kanskje fange inn den jugoslaviske gangsteren som utførte kidnappingen også. Viktor Mikkelsen vil kunne lokke ham til seg, hvis vi lar han få tid til det. Han presset meg til alt dette ved å true med å knuse alle vinduene i huset mitt. Dette var en hvit løgn, men han våget forståelig nok ikke å fortelle om det egentlige pressmidlet. Det var heller ikke for så viktig for saken, den var sannelig alvorlig nok fra før.

Samtalen ble avsluttet og han trykket på intercomen og kalte aspiranten inn.
-Ny arrestordre på Viktor Mikkelsen alias John Bergfield! Du blir med meg ut for å hente ham straks. Fem minutter etter banket de på døra, men ingen svarte. Det måtte kraftigere saker til og et brekkjern ble hentet. Snart var de innenfor, men Viktor Mikkelsen var ikke å se. Både bilen og sykkelen sto utenfor. Men altså ingen levende sjel å se noe sted. Plutselig kom Karlsen på at han hadde en kamerat et stykke unna, en kjent skrue av en homse, men som aldri gjorde en katt fortred. Han var hjemme, men kunne ikke si noe om hvor Viktor Mikkelsen hadde tatt veien. De la merke til at han var litt nervøs, men spurte ham ikke hvorfor og gikk snart derfra.
-Hjelp meg å tenke, sa han til aspiranten, det har stoppet opp litt for meg nå. Hvor kan mannen befinne seg akkurat nå?
-Jeg tror jeg vet det, svarte han. Kom!

Fem minutter etter befant de seg ved det lille tjernet og den store granen. Aspiranten fikk rett, for der under en stor grein hang en livløs skikkelse med en stram løkke rundt halsen. To drap samme sted på kort tid. Et tidligere fingert selvmord og et genuint ekte under samme tre. Egentlig ikke noe unikt for politiet. Men i dette tilfellet var det likevel ekstraordinært, fordi det var en og samme person som på en særdeles bisarr måte hadde tatt sitt liv to ganger. Nå gjensto bare den endelige garantien for at denne avdøde virkelig var den de antok det var. 

Førstebetjent Karlsen nikket til aspiranten som tegn på anerkjennelse av hans kvikke hjerne. Deretter tok han frem telefonen og slo nummeret til patologisk avdeling.