Det er ikke uten grunn at det for tiden snakkes mye om økologisk mat. Kvaliteten på masseprodusert mat har gått så kraftig ned at enkelte eksperter mener at
mye av maten vi tilbys i butikkene ikke egner seg som menneskeføde. Dette er sterke ord, men belegges med målinger som bl.a. viser at korn ikke lenger inneholder Selen eller vitamin E som derfor må inntas som tilskudd. Listen over mangler
er lang og velkjent. Nettopp derfor har man lansert ideen om økologisk dyrket mat, som flere enn entusiastene har forstått er veien å gå.
Problemet som
imidlertid har dukket opp, er at industrien også har kastet seg over dette gryende markedet. Allerede har man oppdaget forsøk på lureri idet man stempler mat som "økologisk" som slett ikke er det. Fortsatt er maten til salgs
i butikkene og underlegges lovene for profitt.
Tanken på økologisk mat gir inntrykk av at "den andre" maten ikke er så bra, hvilket er helt rett. Industrielt
produsert mat er spekulativ og hensynsløs, både mot forbrukeren og naturen. Jorden presses til det ytterste ved tilførsel av store mengder nitrogen (kunstgjødsel) og kalksalpeter som får vekstene til å sprette opp av
jorden uten at de får alle næringsstoffene med seg. Derfor kommer naturens sunnhetspoliti, skadedyrene, og vil destruere det som er mislykket. Men så sprøyter bonden avlingen med gift slik at insektene utryddes. Dermed beholdes produktet,
fint å se til, men ofte smakløst og i alle fall næringsfattig. Dette er tilfellet med så godt som alle matvarer som tilbys i butikkene.
Men så
kom altså den økologiske maten som er merket med alle slags merker, garantier som viser at akkurat denne maten er mer verdifull og derfor må koste litt mer. Myndighetene anbefaler selvsagt denne nye kosten, men deres råd om å
heller dyrke maten selv, glimrer med sitt fravær. De kan selvsagt ikke oppfordre folk til å snyte alle ledd i handelen for den fortjeneste de må ha for å opprettholde arbeidsplassene og skatteinntektene av dette. Men foreløpig
finnes ingen lov som forbyr fornuftige mennesker å dyrke mye av maten selv på selv de minste hageflekker.
Bor man i høyhus har man ikke samme mulighet for å
dyrke mat selv som de som bor i en villa eller et hus på landet. Men selv på en liten terrasse kan man dyrke urter, tomater og agurk osv. Det innebærer selvsagt en del arbeid å gjøre dette, men gleden over å sette egne
dyrkede matvarer på bordet er desto større. Lønnsomheten må da ikke måles i penger, men i næringsverdi og tilfredsstillelse over å se et konkret resultat av eget samarbeid med naturen.
I en amerikansk storby eier en familie på fire et hus som har en tomt på et mål, altså 1000 kvadratmeter. Fratrukket arealet til hus, garasje og terrasse, er halparten frigjort til dyrket
mark. Denne familien dyrker alt de spiser av frukt og grønt på denne lille tomten! I tillegg har de noen høns og kaniner og nesten selvforsynt med kjøtt. Men de arbeider som vanlige folk og lever ellers et moderne liv. De ville bare
bevise at de ikke trengte så stor plass for å dyrke maten selv, og at det gikk an å gjøre det i tjukkeste byen.
Det viktigste man trenger for å
dyrke mat selv, er god jord. Men god jord kan man også lage selv med naturens hjelp. Dette kan hvem som helst starte med allerede ved kjøkkenbenken. Ikke kast matavfall i søppeldunken der det gjør mer skade enn gagn. Anskaff en kompostdunk
som stilles opp i et hjørne av hagen og snart har den fineste jord blitt til av seg selv. Men det er ikke bare matavfall som på denne måte utnyttes som en næringsrik ressurs. Ditt eget kroppslige avfall er mer verdifullt enn de
fleste er klar over. Din urin og ekskrementer er kraftfor for naturen, det må bare gjennom en prosess først og som omdanner dette stinkende avfallet til feiteste jord. Fnyser du av en slik tanke, har du ikke mye greie på hvilke lover som
gjelder i naturen.
For alt som foregår på jorden, henger sammen i en eneste stor prosess. Våre kroppslige avfallsprodukter er mat for bakteriene nede i jorden,
hvis avfallsprodukter blir til næring for plantene vi lever av. Det finnes en bille som kalles "den hellige pilletriller" en tordivel som samler møkk fra husdyr i små baller og triller dem hjem til hulen sin som matlager for vinteren. En
artig liten skrue som viser veien i naturens underfulle verden. Også møkk kan brukes til mat.
Dine ekskrementer er kraftig næring, men må som sagt ligge
og brenne ut, som det heter, og formuldes. Dette kan ta flere år, og etter at det har gått lang nok tid, lukter det ikke lenger som det gjorde, men heller av kraftig jord. Ikke alle vil gjødsle jordbærene med menneskemøkk, ei
heller rotfrukt som gulrøtter. Men bærbusker og frukttrær vil elske denne næringen, dog ikke for mye, for dette er som sagt sterke saker.
Til urter og
grønnsaker er det bedre å bruke dyregjødsel eller ferdig utviklet kompostjord. Hestemøkk og kumøkk er superkraftig og lett å få tak i. Kjenner man en bonde, kan man ofte få så mye man vil helt
gratis. Men kan også fås kjøpt på gartnerier og plantebutikker.
Din egen urin er naturens fineste nitrogen eller kvelstoff. Dette viktige stoffet bryter
ned stoffene i døde planter og matavfall slik at næringen kan tas opp av nye planterøtter. Nitrogen i form av kunstgjødsel er egentlig ikke kunstig, men helt naturlig idet nitrogenet ved hjelp av elektrisitet er tatt ut av luften.
Men det er veldig sterkt og kan derfor presse frem vekst i planter som ikke ville vært om naturen selv fikk bestemme, mens nitrogen fra din egen urin derimot er perfekt tilpasset en naturlig prosess. Det sies at om man tømmer morgenpotta ved roten
av eple- og plommetrær, får man en ganske annen smak på frukten.
Neste gang du tisser på vannklosettet og sender nitrogenet ut i elva og bidrar til ødeleggelsen
av miljøet for fisken, kan du tenke på hvordan du selv kan gjøre bedre bruk av dette fantastiske stoffet. Står du på naturens side, vil du nok snart komme på noen gode ideer. Som f.eks. å tømme potta i komposten,
der den vil gjøre optimal nytte for seg. Hvis du i det hele tatt har ei potte da. For dette er jo en levning fra oldemors tid, eller hva?
Jeg har ofte undret meg hvorfor
man selger poteter og andre matvarer som er dyrket frem på andre siden av jordkloden og fraktet hit med fly. Kan grunnen være noe annet enn profitt? Jeg har også lurt på om vi virkelig trenger all vedens frukt og
grønt for å ha et allsidig og nærende kosthold. Hvorfor kan ikke de forskjellige stedene på jorden få ha sine særegne matvarer som vi kan nyte når vi besøker stedet?
I Norden kan vi dyrke mange slags frukt, grønt og bær og vi mangler veldig lite. Selvsagt er det godt med appelsiner og bananer og jeg mener ikke at disse frukter bør utestenges. Det er dessuten
en betydelig inntekstkilde for mange mennesker i de land dette dyrkes. Men på grunn av at flere krever mer og mer av eksotisk mat, er det dannet et stort marked som flere og flere spekulanter tar seg av. Det hele er blitt en eneste stor pengemaskin som
få vil skal opphøre, men som sikkert før eller siden blir nødt til det.
Det handler stort sett om å vende tilbake til naturen som garantert vil
ta godt imot oss. Men det krever tid og krefter og dessuten en beinhard motivering. For vi er dessverre kommet så på avveie at mange tror at slik vi har det nå, er slik vi skal ha det. Dagens unge vet ikke hva en virkelig ren natur er, for
nå er elver og bekker nesten uten liv i forhold til før og jorden er sur og full av giftstoffer fra industrien via nedbøren som har falt siden industrien i Europa og England tok fart.
Faktum er at vi er nødt til å endre kurs, selv om noen mener det er for sent. Å styre verden er som å styre en kjempestor jumbojet. Man vrir på spaken og lenge etter skjer det at kursen sakte endres.
Vi er allerede ramlet utfor kanten, sier pessimistene og mener at vi bare kan håpe at ikke landingen blir for hard. Optimistene tror som alltid at det er et ørlite håp i det hengende snøre som er bundet fast i klippekanten. Selv
hører jeg til dem, samt at jeg tror Vårherre er klar over hva som skjer med planeten hans og vil gripe inn før det er for sent.
Hvordan han vil ha det, står
allerede skrevet i naturens bok som vi bare må lære å lese og forstå. Den som ikke er med på det, må regne med å ikke få oppleve den totale forandring til det bedre som allerede ligger i luften, og som er tydelig
for alle som står på naturens side.
Å kunne dyrke maten selv, kan bli tvingende nødvendig om man klarer å forstå gangen i den utvikling hele
verden nå er inne i. Det er derfor ikke bare det at vår egen mat er sunnere. Det kan også vise seg at denne maten er den eneste vi får tak i.
Grunnen er
at verdens problemer nå er så store og krisene så mange og ligger i kø, at det skal lite til før logistikken bryter sammen og transport av alle slags varer stopper opp. Matvarebutikkene i dag vil i en krise bli tømt for
matvarer i løpet av noen få timer fordi ingen holder store lager lenger. I våre moderne tider er varelageret alltid på vei, slik at man ikke trenger kostbare varelager. Det er jo dette som er moderne logistikk, men likevel
så skremmende sårbart.
Mange spør hva de skal sette på bordet når butikkene er tomme. Folk har stort sett glemt hvordan de skal dyrke sin egen mat.
Derfor har jeg skrevet denne lille artikken for å minne om at vi må samle kunnskap om dette mens det ennå er tid. Det kan minne om historien om de sju gode år som ble etterfulgt av de sju dårlige.
Noen ser skriften på veggen, mens andre ikke gjør det. Hvem som klarer seg best, vil bli tydelig når det for de uheldige kanskje er for sent å gjøre noe. For det tar tid for potetene
å vokse. Som man også sier: Mens gresset gror, kan kua dø av sult.
Men fortvil ikke, du som har klart å pløye gjennom disse linjer. Din interesse
for sånne ting er tydeligvis såpass stor at du vil klare deg. Men begynn å gjøre noe allerede i dag. Kjøp noen frø og skaff deg en jordflekk om du enda ikke har det. Lykke til.
ROALD DANIELSEN